Gratulerer med konfirmasjonsdagen din, kjære gode Kristian♥



I skrivende stund feller eg en tåre. Hvor ble lille dillaen av? Selvom du bare er en dag eldre enn igår, ble du plutselig idag veldig stor. Det skal sies at det er ikke bare triste tårer, det er mest gledestårer. Eg er uendelig takknemlig for å ha fått lov å ta del i oppveksten din. Det har vært en glede å følge deg på din vei. Selvom eg gjerne skulle ønske at du for alltid kunne være tantes lille kosegutt, er det en fryd å se den flotte mannen du er i ferd med å bli.

Da eg konfirmerte meg skrev din mamma og tante Kjersti en sang til meg. Ene verset lød slik;
14. september, året to tusen og ein.
På KK låg ein liten gutt,
og sprella og han grein.
Han var ikkje tung og han
var heller ikkje stor.
Han skulle verta heldigaste
gutten her på jord.


Denne dagen ble eg heldigaste jenta her på jord også, Kristian. Et mirakel så vakkert kom til verden, du. Lykken har bare grodd siden den gang. Du har vokst til å bli en fantastisk ung mann. Du er snill og omtenksom, og du er Martes egen Supermann. Du har alltid vært flink til å passe på Marte, og du har alltid vært flink til å passe på alle andre du har rundt deg. Du har et hjerte av gull og det skinner gjennom hver eneste dag.

Eg husker en av dine bursdagen spesielt godt. "Gratulerer med dagen, Kristian. Hvor mange år blir du idag da?" "Eg blir 8, eg tar deg snart igjen, tante!" Den gangen lo eg av deg, men du fikk rett, du tar meg igjen, Kristian.

I gammel tradisjon er du idag voksen, men for tante vil du alltid være lille Kristian. Eg er glad i deg til månen og tilbake og ønsker deg en fantastisk konfirmasjonsdag. Lykke til på livets vei!

Mamma, eg tar deg igjen.

I januar fylte min kjære mamma 60 år. Mamma ble ikke gammel, det var det eg som ble, merkelig nok. Det at mamma ble 60 fikk meg til å skjønne litt matte igjen, da må eg være veldig nærme 30, og det er eg. Kjenner panikken tar meg i skrivende stund også. Eg blir 27 i år. Egentlig skulle eg ønske at eg kunne skylde på at eg lider av dyscalculia, matematisk dysleksi, men dette er desverre aldri påvist. Man kan også ha mattefobi, dette er påvist, men desverre ikke på meg. Uansett grunn, fikk eg en smule angst da eg skjønte hvor gammel eg ble på mammas bursdag. For mamma derimot, fikk det motsatt effekt. Eg tenkte at, herrefred for en sprek mamma eg har, en mamma som er 60 og så og si rynkefri. Det er ikke bare i skinnet at mamma er ung, ho er ung til sinns og fantastisk flott på alle måter. En ekte superhelt i hverdagen er ho, ho kan faktisk redde meg fra alt. Mamma er min egen blomsterhage som blomstrer rundt meg hver eneste dag, vinter som sommer. Når blomstene er i ferd med å visne, sår ho bare flere frø. Og den vakreste blomsten av de alle, er henne selv.

I Norge har vi et rart, men veldig fint uttrykk. Vi sier glad i deg og elsker deg. Pessimist som eg er burde eg vel strengt tatt ikke like at man gjør forskjell på folk, men akkurat denne rangeringen av folk kan eg akseptere. Til engelskmannen har eg forklart at man kun sier "eg elsker deg" til partneren sin stort sett, men at dette kan strekke seg til barn og nær familie. Med mindre man er 14, da elsker man alt og alle, på tvers av alt og alle. I England sier man bare "I love you" og for min del blir det helt feil. For eg elsker ikke alle eg er glad i og om man ser på uttrykket som "glad i deg", da elsker man jo ingen heller. I teorien passer vel England meg veldig bra sånn sett da skiltet i panna mi, hvor det står "ikke i stand til å elske", er helt nedrusta etter å ha hengt der i altfor mange år.

Men mamma, eg har enda litt tenåring i meg, for eg elsker deg like mye idag som da eg var 14.

Ro, ro, ro din båt.

Jeg tok årene fatt og rodde ut på åpent hav.
Lite visste jeg om ferden og hva den gav.
Hadde jeg sett målet forut hadde jeg hatt mer vett.
Da hadde jeg snudd retning når stormen kom og båten hadde enda vært tett. 

Jeg rodde gjennom uvær og farlig farvann.
I håp om at jeg en gang nådde land.
Sikten ble dårligere og båten gikk på grunn.
Jeg sank og nå vandrer jeg på havets bunn.

Vær snill og kjøp et julenek av en fattig gammel kone.

 



Skynd deg, Sonja, skynd deg! Siste dagen i Norge ble brukt på å finne julestjernen. Eg gjorde som lille prinsesse Gulltopp, hev på meg en kappe og gikk ut i snøen og kulden. Det er en kjent sak at eg ikke vet hva eg vil her i livet, men forrige tirsdag ville eg altså finne julestjernen. No, vil eg bli skuespiller. Aller  helst vil eg kombinere dem to, ta over for Bente Børsum, som spilte dronningen i "Reisen til julestjernen". Eg vil selv påstå at likheten er slående. Kanskje mest lik etter at Kong Risan forbannet julestjernen og ba den vike bort fra hans rike. Siden den vinteren i 1976 har eg vandret rundt i forsøk på å selge julenekene mine.

Etter 39 år i tro tjeneste, uten å ha solgt et eneste julenek, dro eg til England og søkte lykken der istedet. Alle vet jo at lykken såklart ligger i ytre skjønnhet og i likhet med dronningen ønsket eg mitt vanlige utseende tilbake, såklart. Dronningens vei til skjønnhet var lengre enn min, da Sonja måtte gjennom både nisser, slibrige grever og i tillegg finne en stjerne som var forsvunnet fra himmelen, for at dronningen skulle bli ung og vakker igjen. Eg derimot, gikk bare inn på badet og hentet en dansk tube med noe skvip i, og vips!



#hverdag #livet #reisentiljulestjernen #vinter #snø #2016 #kosmetikk #beauty #velvære #england

Bye bye, Mr. Shepherd's pie.

Dagen kom da engelskmannen skulle dra til London igjen.

Vi gjorde som Vamp, stod opp med solå, henta ein ny dag og satt an på gløtt. Selvom klokken var over 9 på morgenen da vi gikk ut døra, føltes det som om vi vandra ute midt på natta.

Vel fremme på busstoppet, fryser vi oss ihjel litt før bussen kommer. For en gang skyld kom han til busstoppet før bussen dro og ikke etter. Det var så kaldt at dampen fra pusten vår lagde snøkrystaller på nesene våre. Det rakk å bli bygget et helt Frozen isslott ut fra nesene våre før bussen til slutt kom.

Dog vi har hatt en miks av fine og vanskelige stunder sammen, var det igrunn bare vanskelig å sende han avgårde til England igjen. Eg ble stående på busstoppet og glane helt til eg ikke kunne se bussen lengre.

Eg kunne såvidt se bussen da den ankom veikrysset. Man kan skimte noen røde lys i morgenmørket.

Da det var så mye fint å se på på veien hjem, frøs hendene mine til is. Hanskene våre hadde vi begge lagt igjen hjemme da vi gikk ut. Det pleier ikke ta meg 5min å låse opp en dør, men med en kropp hvor 68% er frostskadet, kan selv en så enkel oppgave ta sin tid.

Vel hjemme plinga det i tlf. Det var det første livstegnet fra engelskmannen om at han hadde overlevd første busstur og no var kommet seg på buss nummer to av tre.

Da man ser flytrafikken fra huset vårt fant eg ut at eg skulle gå ut på terassen og speide etter engelskmannen når flyet tok av fra Flesland.

Utsikten var dårlig da man ikke ser hele fjellinja og eg ble desverre nødt å gå skikkelig ut på baksiden av huset for å få klaring over hele fjellet.

 

Da eg kom ut såg eg ikke noe fly. Minuttene gikk og ingen fly var å se. Det skulle også lette 3 andre fly rundt samme tid så eg begynte å bli rimelig stressa når det ikke dukka opp. Tenk hvor flaut om eg vinker til feil mann!

 

Teknologien kom til unnsetning og engelskmannen oppdaterte meg langs hele rullebanen slik at eg kunne finne han på himmelen og vinke hadebra.

Endelig fant eg flyet og hoppa og vinka slik at han skulle se meg nede på bondegården.

Det viste seg å være Crow Airlines med avgang CR4208, ikke British Airways.

Brått titta det opp en flymaskin bak fjellet. Denne gangen viste det seg å være den riktige.

Flyet tok en stor u-sving og kom flygende rett over huset vårt. Dette hadde eg avklart med piloten i forveien såklart slik at eg kunne vinke skikkelig hade til engelskmannen.

Flyet fløy rett inn i sola og ble stående som en skinnende stjerne på himmelen i lang tid før det omsider forsvant i horisonten. Det skal han vite, engelskmannen, at det er ikke for hvem som helst eg fryser revehalen av meg, stående i ro ute i en halvtime i -9?C. Det var så kaldt at eg hakket tenner så tenna spruta som fyrverkeri ut av kjeften på meg.

No sitter eg selv i en flymaskin på vei til det store utland. Det kan ikke være så lenge igjen til vi entrer britisk luftrom, vi er på vei nedover og det kjennes ut som om noen har hellt tomatbønner inn i ørene mine.

 

Takk for no Norge, ser deg igjen på fredag!

 

 

#norge #reise #fly #london #england #livet #hverdag #2016 #hjerte

Julepus.

Å komme først, er best.

Igår feiret eg jul sammen med familien min, uten engelskmannen. Idag feiret han med familien sin, uten meg. I forveien av julekvelden hadde eg gruet meg mye, det er jo en kjent sak at eg ikke liker juletiden. Av oss to var det nok engelskmannen som var mest emosjonell igår, for min del gikk det egentlig overraskende bra. Idag er det min tur, idag er det eg som er emosjonell og får svi. For min del var det verre å være den som ikke var tilstede et sted, enn å være den som savner en selv. Spesielt når man føler at man ikke var savnet. Med andre ord; å komme først, er best. Det var desidert best for meg å feire julaften en dag før de. Eg har følt på dette lenge og gang på gang får eg bekreftelser på at eg er som luft i dette forholdet. Det var nettopp derfor vi i år ble enige om å feire på hver vår kant, til og med i hvert vårt land. Det å si at vi ble enige er vel ikke helt riktig, eg beordret det. Først og fremst syns eg det var helt idiotisk å skulle begynne en diskusjon om juleferien, hvem som skulle ha barna til hvilke tider, bare en måned før jul når situasjonen vår har vært, og enda er, så komplisert som det den er. Vi har gått i dragelære i nesten 3 år no og vi snakker enda ikke dragespråket. Gang på gang har ferier blitt endra på, ødelagt eller aldri endt opp med å skje. Hotellbookinger, flybilletter og andre ferieutgifter har blitt kastet i bosset. Eg maktet ikke den kampen i år igjen.

Eg orket ikke en reprise av jula ifjor hvor eg ble trillet hjem i rullestol. Formen var så skral både psykisk og fysisk at ingenting fungerte i kroppen min lengre. Eg fikk et sammenbrudd uten like og skrotten kortslutta. Eg ble lammet i nedre del av kroppen og kunne ikke gå på 9 dager. En 90 åring med brukket lårhals går bedre enn eg gjorde, selv 5 minutter etter bruddet. Eg ble sittende fast i England og fikk ikke dratt hjem da eg egentlig skulle. Eg var så langt nede at eg hadde gitt opp meg selv, eg hadde gitt opp livet, rett og slett. Dagene var fylt med smerte i alle former den kan komme i, søvn og håpløshet. Sjansen for at eg ble værende der hele jula var ganske stor, men heldigvis kom eg meg på mirakuløst vis hjem. Sykesøster Mamma kom til unnsetning. Slik julen min ble ifjor, unner eg ingen. Selv ikke den eg unner minst her i livet.

No sitter eg her med en katt halvveis bretta over tastaturet, ekte håndvarmer. Egentlig burde eg legge meg da klokken har passert godt over 5, men noe får meg bare ikke til å gjøre det. Eg er tiltaksløs og føler hverken for å sove eller og være våken. Eg drifter inn og ut av en slags likegyldighetsboble. I det ene øyeblikket orker eg ikke være tilstede, i det andre er det noenlunde levbart. Da eg dro fra England vrengtes hele kroppen i uvelhet. Eg var trist, fortvilet og kjente på en endeløs håpløsthet. Det å aldri kunne bestemme over sitt eget liv er vanskelig. Der stod vi på Gatwick, klemma hverandre ihjel mens eg tørket tårer og snørr i den nyvaska skjorta til engelskmannen. Det knøt seg i brystet på meg, eg hulket mens eg gikk mot sikkerhetskontrollen og vinket til eg ikke kunne se noe av den gule jakken til engelskmannen mer. Eg greide ikke styre meg, greide ikke holde tankene og følelsene i sjakk. Ermene på genseren var dyvåte av tårer idet eg hadde kommet gjennom sikkhetskontrollen. Alt føltes så urettferdig og det er slik det føles no også. Det var som om kjærligheten ble lagt flat og forsvant, akkurat slik eg hadde forestilt meg i forkant.

Eg føler ikke lengre at eg har mer kjærlighet å gi, hverken til han eller noen andre. Eg føler ikke en gang at eg har noe kjærlighet boende i meg. Engelskmannen har gang på gang sagt at han forstår at i år måtte juleferien bli slik den ble og at dette gjorde vi av kjærlighet begge to. Det er feil, vi forstår hverandre ikke lengre, han forstår hvertfall ikke meg. Min grunn for å dra hjem til bondegården på egenhånd er av alt annet enn kjærlighet, det er av ren egoisme. Eg takler ikke min posisjon lengre og eg takler ikke å bli verdsatt så lite, både av mann og barn. Idag sendte eg alle barna en julehilsen da det er idag de feirer i England. Det kom ingen svar idag og det kom ingen julehilsen igår når vi feiret. Ei heller kom det et lite takk for julegaver. Man kan ikke alltid forvente at barn husker slikt, men for det første er de ikke små barn og for det andre har de en voksen med seg. England på sitt beste, eller verste, alt ettersom hvordan du velger å se det. Engelskmannen er ikke alltid like flink selv heller til å være bevisst på at i et par er det to, ikke bare en. Eg orker ikke føle meg som en nummer to hele tiden, som den minst viktige. Eg har ikke mer energi til å kjempe for andre, når det tapper meg for min egen energi døgnet rundt. Eg tok et bevisst valg denne julen for meg selv, ikke for noen andre. Det at feiring på hver vår kant egentlig har fungert bedre enn sammen, sier vel litt om hvordan vi har det som kjærester om dagen. Eg fryktet at det ville bli en bedre situasjon og det viste seg at eg hadde rett.

For hver hendelse som dette brukes det opp en god del kjærlighet som ikke kommer tilbake. Eg vet ikke om eg gleder meg eller gruer meg mest til engelskmannen kommer hit for nyttår. Egentlig føler eg bare at eg er fanget i et forhold eg ikke ønsker å være i. Eg lever en hverdag eg ikke ønsker skal være min lengre. Eg lever et liv som eg ikke lengre syns er verdt å leve. Eg er i live, men eg lever ikke.

 

#hverdag #blogg #jul #helse #forhold #par #2015 #romjul #tanker #følelser #livet

God jul, oldemor.

Kjære oldemor, god jul. Eg tror alle i himmelen tar julevasken sin i siste liten for her nede på jord regner det trollkjerringer. Mamma rydder og vasker også, pappa er i fjøsen tror eg og eg sitter og ser på Tre nøtter til Askepott. Eg har så vidt sovet i natt, var enda våken da klokken var kvart over 5 idag tidlig. Marte har heller ikke sovet på flere dager, ho er så spent på gavene og gledet seg sånn til julaften. Eg skulle ønske min grunn for ikke å sove var like gledelig.

Øynene dupper, men da kjenningsmelodien til Askepott begynte å spille, løp eg fra senga og inn i stua. Trond Ingolf er her, det er en plysjelefant fra Ikea. Ellie ligger på fanget mitt og Bernt Tallulah tar julevasken ifra den andre sofaen. Mamma har nå satt seg ned med meg og vi drømmer om hoffball og prinsessekjoler begge to mens vi venter på at Askepott skal komme inn slottsporten og ta prinsen med storm. Med andre ord er alt som normalt, julaften har starta på samme måte som den har gjort i alle år og det ser ut slik som dette.



I år skal vi tilbringe julekvelden hos Kjersti og Tonny, det blir første julen deres i nytt hus. Sanna syntes det var rart at man tar trær inn i stuen og pynter de, men ho likte det godt og syns det ble veldig vakkert når det var ferdigpynta. Gunhild, Arild, Kristian og Marte skal feire sammen med brødrene til Arild. De blir en stor flokk som samles i år. Mormor og onkel Olav skal feire hjemme og får besøk av onkel Ove, tante Reidun og Helge. Det blir mange julefeiringer ikveld som er annerledes enn det vi har vært vant med. For min del blir det den første julen etter at Ashley og eg kom ilag at vi ikke er sammen på julekvelden. Han er i Lake District i England og skal feire jul sammen med guttaboys og familien sin. Selvom han bare har vært her to år, er det rart at han no ikke sitter ved siden av meg og ikke skjønner bæret av Knut Risan's sjarm. Det måtte bli slik i år. Familiekomplikasjoner vet du alt om. Eg vet egentlig ikke helt hva eg skal tenke om hvordan jula ble i år, men eg har holdt meg opptatt alle dager frem til idag og har mer eller mindre sluppet å tenke på det. Har baket julekaker med både mormor og bestemor, hatt et lite julesalg, julehandel med mormor og ellers besøkt mye familie. Det har hvertfall sålangt holdt noenlunde balanse i en ellers trist og emosjonell tid.

I år gjør eg som Askepott, eg ønsker meg en klase nøtter. Det første ønske vil eg bruke på fred i verden. Det andre på å få alle eg er glad i ned fra himmelen og tilbake her med meg. Det hadde vært så fint å se deg igjen, og alle andre som eg savner så fælt, om det så bare hadde vært for denne ene julekvelden. Den tredje nøtten og mitt siste ønske, hadde eg brukt på å gjøre oss udødelige. På den måten hadde eg aldri mer måtte være urolig for å miste noen eg er glad i.

Eg skal leve i håpet og ta vare på det som faller ned på nesen min fremover, men inntil eg har fått tak i den magiske nøtteklasen min og kan oppfylle mine drømmer, vil eg ønske deg en gledelig jul, oldemor. Eg ville bare oppdatere deg på hvordan vi har det idag og eg håper du selv tar en konjakkskål med både bestefar, oldefar og ellers andre kjente i himmelriket. Til vi sees igjen, juleklemmer og god jul fra meg til dere. Hjerte.

Monkey day!

At Luciadagen sånn mer eller mindre gikk meg hus forbi i år, er helt ok, men at det igår var apekattenes dag uten at eg fikk det med meg?! Hvordan i alle dager har eg gått glipp av dagen hvor det er helt ok å oppføre seg som en ape? Oh well, det er notert i kalenderen for neste år allerede. Det eg evt. kan gjøre er jo å ikke legge meg til å sove no, da er det jo fremdeles idag egentlig. Alle vet jo at om man ikke sover, begynner ingen ny dag heller. Og eg tror at ved null søvn, kan eg bli ganske apete etterpå. Her er et bilde av en fryktelig apete jente.

#ape #monkey #england #hverdag #reise #livet #dyr

I said yes!

Mitt forrige innlegg var om familietrøbbel, det er jammen meg dette innlegget også. Det skaper noe trøbbel når man er i et forhold med en brite og en annen brite spør om din hånd, spesielt når den andre briten er Hugh Grant. Ja, du hørte riktig, Hugh Grant spurte om å få bli min mann! Eg sa ja før han fikk fullført setningen sin. No er eg altså i et forhold/samboer med én engelskmann og forlovet med en annen. Facebookstatusen min har nå blitt oppdatert til "It's complicated".

For første gang i livet mitt skjønner eg "kjærlighet ved første blikk" klisjéen. Eg var på jobb, fullt opptatt med å bysse en liten 4 måneder gammel baby da hendelsen inntraff. Ut av intet kom det trillende en barnevogn i full fart mot Mr. Grant og han måtte stoppe den for ikke å bli kjørt ned. Da han løfta blikket, traff det mitt blikk. Det var da eksplosjonen skjedde, det var som the big bang. Han smilte til meg og eg sa ja, deretter smilte eg tilbake. Ettersom eg har forstått, etter å ha bodd i England i 3.5 år no, er det på den måten et frieri skjer her til lands. Man kan fri på normalt vis slik som vi gjør i Norge også, men det er ikke like sannsynlig å få et vellykket ekteskap. Det beste er å si ja ved første anledning du har, uten å nøle. Som dame kan man alltid komme seg ut av et forhold her i England om man sa ja til feil person, det er verre for mannen. Sett ringen på fingeren hans mens du ennå kan!

Eg var i lykkerus etterpå, ble høyere og høyere for hvert minutt som passerte. Så høy at da eg gikk inn på Westminster undergrunnsstasjon, på vei til jobb nummer 2 for dagen, holdt eg på å gå i bakken. Øynene mine skulle ha det til at eg hadde 3 Oysterkort i hånda og da eg ikke visste hvilket av de eg kunne validere reisen min med, måtte eg la hendene ta nakkens jobb og holde hodet mitt. Svetten rant og kroppen min holdt en temperatur som ikke var særlig behagelig. I fare for å plante trynet i gulvet på en skitten undergrunnsvogn, stoppa ferden min der, eg måtte bare snu og dra hjem. Frieriet ble for mye for meg, rett og slett, eg har ikke tenkt på annet hele helga. Det slo meg slik ut, at eg igår kveld sovnet med drumsticks i munnen, fullt påkledd og stod ikke opp før i 4 tida i ettermiddag.

Vi kommer ikke til å feire jul sammen i år, da forlovelsen skjedde så nærme jul. Eg har allerede flettet misteltein inn i håret mitt og eg kommer til å ankomme London Heathrow Airport til en forandring, istedenfor Gatwick Airport som eg vanligvis velger å fly til, når eg drar tilbake til England etter jul. For de av dere som ikke skjønner flyplassvalget mitt, må eg pent be dere om å se filmen Love Actually, der min kommende mann har en av hovedrollene. Når han har et deprimerende syn på verden tenker han alltid på ankomsthallen på Heathrow, hvor kjærlighet utspiller seg på sitt vakreste. Nettopp derfor velger eg å ankomme kjærlighetens flyplass på nyåret og ser frem til et like varmt og gledelig gjensyn med han, som det han beskriver i filmen. Endelig har eg funnet drømmemannen, han er perfekt og eg er så lykkelig!


Foto: 1. Privat arkiv, forlovelsesbilde.
          2. Privat arkiv, med privattimer i Photoshop.

Helt valgfritt hvilken fotobeskrivelse du velger.

 

#hverdag #livet #film #skuespiller #hughgrant #kjendis #forlovelse #blogg

Familietrøbbel ass!

Forrige lørdag dro eg fra han med minst pels av disse to til fordel for et etterlengta bondegårdsbesøk! Kort visitt denne gang, desverre, niesebursdag og musikal med hønsene i familien. Det er ikke hver dag at man blir 3 år eller har en tro kopi av Patrick Swayze krabbende mot deg på scenegulvet, mens han iherdig prøver å sprekke sexyskalaen.

Etter en veldig kort helg hjemme, er eg tilbake i London. Trond Ingolf og eg ble bysset i søvn av mamma eller pappas intense snorking hjemme. No er det mamma som på egenhånd bysser oss i søvn. Engelskmannen er forlatt til seg selv i Oslo for en uke. Det var stor uenighet om hvor Trond Ingolf skulle være da eg skulle dra fra Oslo. Stakkars liten, vi diskuterte opp og ned foran øynene på han, han satt der som et skilsmissebarn og sa ingenting. Unødvendig, det er jo en selvfølge at han skulle være med hjem til London! Etter å ha vært 3,5 år i England og med britisk kjæreste, har det blitt litt brite av meg også. Eg oppførte meg som en skikkelig engelsk dame, eg avla veto for at Trond Ingolf har det best sammen med meg. Det er jo meg han er mest sammen med og det er meg han sover sammen med på natta. Og sist men ikke minst, det var eg som ville ha han, engelskmannen var no skeptisk til hele adopsjonen. Med tårevåte øyne stod eg på Ikea og tviholdt på han mens eg trua engelskmannen med å forlate han om han ikke signerte adopsjonspapirene. I ekte engelsk stil fungerte alle disse argumentene og manipulasjonen og eg ligger no med Trond Ingolf i mine armer, mannen har jo ikke noe han skulle ha sagt uansett.

#familie #hverdag #livet #bondegården #oslo #london #norge #hjerte

Solbolle og Hanneris i Oslo.

Fy fela så trøtt eg er! Vært oppe siden midnatt igår, idag? Vært oppe siden seint torsdag, eller tidlig lørdag? Lørdag, hvor ble det av fredag? Egentlig har eg ikke peiling på hvilken dag det er idag. Eller noen av de andre dagene som har passert meg i søvne siste uken. Dagen igår eksisterte ikke hos meg, eg sov hele dagen og stod opp på slaget midnatt, når prinsessekjolen min begynte å rakne og glasskoene mine smelta. Drømmeland var over og virkeligheten venta. Planen var å sove videre, men da engelskmannen kom å snakka hussalg med meg, ble det en umulighet. Man skulle ikke tro at noe som helst kunne dra igang hjernen min der og da, men hei, eg overrasker meg selv støtt og stadig.

 

En eller annen gang midt på natta gikk engelskmannen og la seg. Eg ble sittende igjen å spille Frozen Free Fall og Cooking Fever, mens Mrs. DuBois drømte klarsynte drømmer i "Medium" på tv'en, etterfulgt av uttallige matprogrammer fra rundtom i verden. Utrolig nok gikk tiden. Kroppen var så sjukt skrøpelig at eg ville vente med å dusje til engelskmannen stod opp, for sikkerhetsskyld, men han purka altfor lenge. Siden eg skulle møte Solveig kl. 12.30, måtte eg nesten bare hoppe i dusjen da klokka nærma seg 10. Akkurat hevet trusa i skittentøykorga og vrengt av meg singleten så banker det på døra. En naken spretten engelskmann hoppa ut i gangen i sjokk. Vi hadde jo såklart begge glemt at idag skulle det komme noen å se på peisen vår kl. 10. Den døra var det nok mannen i huset som ble pent nødt å åpne, eg menstruerer om dagen og da snakker man ikke frivillig med fremmede. Det får være grenser. Eg malte trynet i stilen sirkus idag siden ingenting annet ville funke og stakk ut av døra.

 

Gelebeina mine kom seg no etterhvert ned til byen, selvom det føltes ut som om de skulle falle av kroppen min opptil flere ganger. Sola gjorde det ikke bedre for en som er sjukt sensitiv for lys om dagen. I tillegg hang den så lavt, kan ikke noen bare trekke den opp igjen litt, slik at eg kan se hvor eg går uten å se ut som en gretten 80 åring i fjeset der eg går. Trodde eg skulle få hjerteinfarkt av turen ned, 80 åringbeskrivelsen passer meg skremmende bra om dagen. Har faktisk sett 80 åringer i bedre stand!

Vel fremme til Risbolla, tror du ikke eg måtte gå enda mer? De åpna jo såklart ikke før kl. 2. Eg måtte gå ca 400m lengre for å komme til Rice Bowl som heldigvis åpna tidligere. Uhørt! Det er bra at selskapet mitt er sjukt flott og gjør hele situasjonen litt mer levbar.

Med tanke på at det er fredag den 13 burde eg jo ikke bevegd meg ut av leiligheten i det hele tatt. Tenk alle måtene eg kunne ha dødd på, på vei dit, iløpet av lunsjmøtet, og på vei hjem etterpå. Det er ca 4-5 transportmidler som kunne ha flata meg med jorda, et lyn kunne slått ned i meg og et tre kunne ha velta over meg. Eg kunne fått en takstein i hodet, suppen kunne ha vært giftig og politihesten kunne ha trampa meg ihjel gjennom Slottsparken. Bare det at eg kom meg helskinnet dit og hjem igjen er jo en seier i seg selv. I tillegg spiste eg ikke nr. 15 på menyen. Vet ikke om eg skal se det som vantro mot langebønnene mine eller som utenomjordiske makter som har tatt over dømmekraften min. Kjære nr. 15, tilgi meg. Eg elsker deg og det skal aldri skje igjen!

#oslo #norge #hverdag #livet #venner #ricebowl #mat #lunsj

To nordmenn og en brite gikk inn på en restaurant.

4. november. Dagen starta superdårlig og i en fornøyelsespark. Eg satte meg i frontsetet av berg-og-dal banens første tur for dagen og ble værende på den i timesvis. Eg våkna kjempeforvirra da eg tydeligvis sovna kvelden før uten å faktisk ha lagt meg ned for å prøve å sove. Eg sovna mens engelskmannen strøk meg på ryggen. Noe er galt med meg, eg sovna før midnatt og i tillegg mista eg dyrebare minutter med kos ved å sovne. Ikke fikk eg pussa tenna heller, men det er vel heller verst for engelskmannen som måtte våkne til en drage ved sin side da morgenen kom.

Eg har selvdiagnotisert meg med sommnifobia, frykt for å sovne. Selv syns eg ikke dette er en frykt som er spesielt merkelig å ha, vi er da alle redd for å dø. Ja, eg tenker at det å sove er å dø, men bare for en kort tid, eller for evig for alt eg vet. For man vet jo aldri om man våkner opp igjen, gjør man vel?

Engelskmannen hadde avtalt å møte en kollega, som også er min tidligere fotolærer, for middag. Det passa så sjukt dårlig den dagen. Hele kroppen var fylt av angst fra eg stod opp og litt seinere på dagen begynte eg og gråte hemningsløst. Brystet brant og ble smertefullt, antageligvis smerter ved å holde igjen. Orka ingenting den dagen og bare tanken på å bevege seg utenfor døra fikk meg til å ville grave et hull i gulvet og hoppe ned i det.  Eg var superskuffa og irritert på engelskmannen, orka han ikke, selvom han ikke var i nærheten av meg. Jo flere timer han var borte, jo mer irritert ble eg faktisk. Han var og kjørte en venninne, som irriterte meg like mye, hjem fra sykehuset. Eg var i generelt dårlig humør den dagen og absolutt alt irriterte meg.

Da engelskmannen kom hjem prata han i ett sett, han gjør det noen ganger når humøret mitt er ræva og han antageligvis ikke vet hva annet han skal gjøre. Eg sa det rett som det var at han snakka for mye. Eg hadde egentlig bestemt meg mange timer i forveien at eg ikke skulle dra. Eg orket bare ikke. På mystisk vis fikk eg meg selv til å dra og tro det eller ei, det ble bedre enn forventa. Det påklistra smilet ble etterhvert mitt eget.

Biffen på Hawksmoore kan få selv en vegetarianer i bedre humør, men det kan en blond langhåra mann fra Kråkerøy i Østfold også. Isidor er en fin mann, veldig fin mann, selvom han spiser rå biff. Av natur, en gladlaks og humørspreder. Han fikk meg litt gladere, slik at eg huska hvilken fin mann engelskmannen også er. Takk for en fin kveld.

#london #england #hverdag #livet

Hjerte.

Bestem deg, kropp!

I går når vi ankom Oslo dro engelskmannen på jobb og eg dro til leiligheten. Det var som å bo i en isbre eller Russland på vinteren. Eg ble sakte, men sikkert, omgjort til en istapp. Eg hadde på meg en singlet, skjorte, hettegenser og boblejakke. Eg sprengte termostaten på alle varmekabler og ovner, de 200 telysene fra Ikea ble tent og likevel frøs eg ihjel. Det var da tanken slo meg. Engelskmannen har en jakke som er laget av gås. Dyretortur strider imot alt eg tror på, men det gjorde selvtortur i det øyeblikket også.

Det tok ikke mer enn ett minutt før eg var varm. La meg på sofaen igjen fordi eg var trøtt som en zebra, men siden engelskmannen var like rundt hjørnet tenkte eg at eg kunne holde meg våken til han var kommet hjem hvertfall.

Det neste eg ser er engelskmannen som slenger rundt på en kyllingfillet og hakker den i tusen biter. Han sa han hadde snakket med meg da han kom hjem, før han gikk ut for å handle, men det er ikke sant.

Klokken er no 05.56 og eg svetter ihjel. Skrotten er så sjukt skral selvom eg ikke stod opp før halv 6 igår kveld. Har hatt feberfantasier siden eg våknet igår etter å ha kokt kroppen min i gåselik. Hodet mitt banker og engelskmannen snorker så mye at eg snart triller han ut av senga. I tillegg snudde han seg med fjeset mot meg og puster røykeånde på meg. Trodde briter hadde bedre manerer, selv i søvne. Han tvinger meg til å sove på feil side og til å bruke Trond Ingolf som skjold. Som hevn skal eg bare snakke norsk til han imorgen. God natt, eller morgen, alt ettersom.

#norge #hverdag #livet

Mamma 1. Norwegian 0.

Igår ankom vi Oslo Gardermoen med Norwegian sin avgang fra London Gatwick kl. 07.10. Vel fremme ble engelskmannen fristet av billig tobakk i tax free'en. Han må ha gjemt den bort i redsel, for etter eg sa eg skulle sette fyr på hele kartongen slik at han kunne se hvor bortkasta det var, har eg ikke sett den igjen. Humøret sank like lavt som til jordklodens indre kjerne. Som om det ikke var ille nok fra før. Ingen søvn i det hele tatt to dager før avreise og med pakking som en av de tingene eg gremmes mest over å gjøre, var dette en dårlig kombinasjon. Natta før vi dro sov eg 45min. Stuptrøtt inn i en taxi kl 5 på morgenen kollapset eg bare på fanget til engelskmannen. Ble ingen søvn her heller desverre da mine kløete tær satte igang. Eg har arva mye fint av deg pappa, men kløtærne kunne du holdt for deg selv!

Fremme på Gatwick sjekka vi inn og sendte avgårde våre to kofferter. Frokost i loungen før det bar videre til flyet og kløtær. Kroppen min er helt ødelagt om dagen og hodet dyppet i syre. Eg fikk helt angst da vi landet for eg trodde vi landa på motorveien. Det var hvertfall slik det såg ut med lukkede øyne.

Uansett. Etter at engelskmannen hadde sikra seg flere kistespikere, henta vi bagasjen. Den ene kofferten kom veldig tidlig, den andre, vel, den kom aldri. Vi gikk og prata med noen i Norwegian sin skranke i ankomsthallen. Der var ikke mye hjelp å få da de ikke engang var helt sikre på hvor i verden vår forsvunnede koffert befant seg. Sikkerhet på høyeste nivå må eg si. Vi fikk en lapp med et saksnummer på og de sa vi måtte sjekke statusen selv på nettet. Det skulle vi gjerne gjort Norwegian, men da må dere nesten gi oss en adresse som ikke er ute av drift i over 24 timer. Vi hørte ingenting mer fra dem før engelskmannen selv tok kontakt og ringte de ved lunsjtider idag. Ingen mer nyttig informasjon hadde de og fremdeles visste de ikke hvor i verden bagasjen befant seg.

Mamma er en supermamma, også i dette tilfellet. Ho fikk saksnummeret vårt og på ca 1.5 time etter å ha prata med diverse flyplassfolk fikk vi beskjed om at bagasjen vår enda befant seg på Gatwick og at den ville bli sendt med et fly imorgen. Kl var da 20.53, 7 minutter til kundeservice stengte. Så Norwegian, 1-0 til mamma!

Man on the moon.

John Lewis har gjort det igjen, laga verdens fineste julereklame.

#johnlewis #reklame #jul #julehandel #manonthemoon #london #christmas

Morgenfugl.

Morgenfugl er den type fugl som ikke legger seg før morgenen vel å merke. Engelskmannen har purket i timesvis allerede, men Trond Ingolf og eg legger oss bare ikke før det begynner å bli lyst ute igjen, sånn er det bare. No er klokken 07.19 og det er helt ok å gå og legge seg. Post it lapp er hengt på dataen om at vi vil bli vekket klokken 10. Om han skulle glemme å vekke oss har vi smoothie alarm. To sekunder med hjerteinfarkt, idet bananen skvises sammen med blåbær og andre bær, setter også fart på en seig morgenkropp. No blir vi sunget nattasang til av alle lerkene utenfor. Irriterende lyd av morgen, god natt!

#morgen #london #england #hverdag #livet #trondingolf #hjerte

Det beste du ga meg, var din kjærlighet.

På møkkadager, lar eg Terje snakke for meg. Eg savner deg oldemor. Gratulerer med dagen i himmelen!

#terjeformoe #kapteinsabeltann #musikk #barndom #savn #miriamssang #hjerte

Min form for mindfullness tegning.



Med en så fin nevø som modell trenger man ikke annen inspirasjon. Hjerte.

#tegning #mindfullness #drawing #london #illustrasjon #illustration

SMED

SMED from Hanne Fjell on Vimeo.


Foto/Design: Hanne Fjell
After Effects: Ashley Cameron

Nye prosjekter på gang. Eg tar med meg litt Norge til England og deler herligheten med britene.

 

      SMED            smed.shop


#london #smed #smedshop #nettbutikk #design #håndlaget #norsk #bnorge #noreg #norway #business

 

Eneste måten engelskmannen reiser kollektivt...

...er via undergrunnsreklamer han har produsert. Romantisk reise hjem fra jobb idag.

#homeseller #eiendomsmegler #london #londonunderground #england #hverdag #jobb

The Lake District

Det er en kjent sak at gudsforlatte plasser ikke har særlig med internett. Ufattelig deilig, men det betyr at etter 137 mislykkede forsøk på å laste opp et bilde, gir man opp og laster heller alt opp på en og samme gang når man er kommet hjem til sivilisasjon igjen.

Vi bodde på hotell i Grasmere. Nærmeste nabo til en gåsefamilie på 40 og genmanipulerte sauer som også ligna på tricolorkatter. Hotellet huset også et spøkelse på rommet vårt, hvertfall når eg bestemte meg for at det gjorde det. Spøkelset var så lite vennlig at engelskmannen ble fint nødt å bytte side av senga med meg midt på natta. I mørket klatra eg over han, med spøkelset i hælene, og vrikka meg fint tilrette med engelskmannen som skydd mellom meg og spøkelset. Han må ha vært et godt skydd for eg våknet no neste morgen. Phuh!

Sjukt ukult at sommeren ble borte før den egentlig fikk kommet skikkelig igang. Vinterjakken ble for første gang tatt i bruk igjen, etter å ha hengt på vent i skapet i mange måneder. Eg liker egentlig høsten sålenge været er bra, eg liker bare ikke overgangen. Forandringer i livet av alle slag er en pest og en plage.

The Lake District er ganske likt som Norge på en del områder. Som engelskmannen sier, det er en modell av Norge, eller en miniatyrutgave. For meg minner det rimelig mye om hjemme da hele stedet lukter fjøs og møkk. Da det var ganske tungt og en stor nedtur å dra til London igjen, etter en hel måned hjemme med bondegårdskos, ble hver cm vi bevegde oss nordover verdsatt høyt. Vi kom ikke så langt nord som hjem igjen til Norge, desverre, men erstatningen ble ikke så altfor verst.

Når eg en gang kjøper hus skal eg definitivt ha en highland cattle i hagen. Med den sveisen er det få ting som kan pryde en hage mer.

Når eg får en hund tror eg ikke eg skal kjøre samme stil som de ser ut til å gjøre i Lake District. Det ser morsomt ut, men noe risikabelt også. Når det er sagt pågår det en stor diskusjon i heimen når det kommer til hvilke dyr vi skulle hatt. Eg vil ha en fennecs fox, engelskmannen en minigris, eller en microgris for å være helt korrekt.

Engelskmannen og eg er gode på å diskutere og det går sjeldent en dag der vi ikke diskuterer, alt fra oppussingsprosjekter til paprika og truseinnlegg. Etter en times båttur på Ullswater starta det igjen. Vi kom i land med båten vår og la til kai. Ingen fiskefangst, men vi hadde fanga en fiskestang. Han ville ta den med seg, eg mente at selv etter 7 år kunne noen komme å lete etter den. Det ble jo såklart eg som vant den diskusjonen, eg nasker ikke. Etter en tur som har krevd langt mer energi enn eg har, er vi no tilbake i London.

#lakedistrict #thelakedistrict #natur #england #tur #reise #båtliv #nordengland #storbritannia #ferie #hverdag #livet

Lancaster.

So ro, lille mann, nå er dagen over.

Døgnrytmen til engelskmannen og min egen er ikke helt koordinert enda, men det kommer seg. Han har rulla rundt i søvne, eg ruller våken enda. Hotell har sine mange fordeler, men at frokost er mellom 08.00 og 10.00 passer meg dårlig da eg vanligvis enda sover på den tiden av døgnet. Om eg er våken er det av en eneste grunn, eg har ikke lagt meg enda. 03.24, god natt!



#livet #reise #tur #lakedistrict #hotell #hverdag #england #natt

Oppe på Flesland sent en aften står alle flyene så pent på rad.

Igår kom dagen, dagen da den nesten igjen 100% norske Hanne dro til England for å brite seg opp. Dagen verdens mest nervøse person skulle sette seg aleine i en flymaskin, fly over havet, som kanskje er mye skumlere enn flyet i seg selv. Dagen Hannechondria sprengte nervøsitetsbarometeret, eller bare dagen eg skulle dra "hjem" igjen, som de fleste andre ville kategorisert det som.



Det har aldri føltes mer fremmed å lande på Gatwick enn det gjorde igår. Det føltes ukjent og det føltes ikke som å dra hjem. No har eg bare vært i Norge i en måned og det er jo her i London eg egentlig bor, men det føltes likevel ikke som at eg dro hjem. Det føltes som om eg besøkte et sted eg bodde for mange herrens år siden, hvor man har en tilhørighet, men ikke hører hjemme lengre. Kanskje problemet er at eg ble altfor norsk igjen på den tida eg var hjemme, fikk vikingen inn i meg igjen via mammas kjøttkaker og mormors bakverk.

Det var rart å se engelskmannen igjen også, selv etter bare en uke på hver vår kant. Uansett hvor glad eg er i han, føltes han fremmed idet vi møttes på flyplassen. Det er jo en kjent sak at mine emosjoner er i ubalanse. For å si det sånn, om berg-og-dal bane er adrenalinkicket ditt, booker du deg heller en ferie sammen med meg enn å dra til Tusenfryd.

Generelt føles livet merkelig i disse dager. Det er som å besøke sitt eget gjenferd, som å gå tilbake til en tid man egentlig hadde lagt bak seg. For det er jo litt slik når man befinner seg i en situasjon man egentlig ikke er komfortabel med eller ønsker å være i, mentalt stopper man tiden og ignorerer situasjonen, men fysisk fortsetter tiden som før og livet løper fra en.

I skrivende stund sitter eg i passasjersetet og slanger meg mens engelskmannen tråkker på pedalen og frakter oss nordover til the Lake District. Rakk såvidt å kose litt på elefanten Trond Ingolf før vi var ute på reisefot igjen, han ble igjen og passa fortet. Kjærestetur, familiebesøk og forhåpentligvis masse avslapping. Tro det eller ei, ironisk nok gjør eg ikke annet enn å sove om dagen, men trenger sårt å slappe av likevel. Kroppen min tappes for batteri like fort som tlf min, må lades flere ganger om dagen og henger seg opp støtt og stadig. Engelskmannen overrasket meg med presang på senga idag, ny tlf, altfor snill. Eg håper at no som tlf er ny og fresh, at kroppen min skal følge etter. Det hadde blitt satt stor pris på om batteriene mine kunne lades til normal tid, slik at engelskmannen og eg kan tømme energien sammen i løpet av dagen og kan plugge oss i på nattestid når batteriene er tom, ferdig utlada neste morgen. Vi er programmert til vilt forskjellige døgnrytmer og at vi er koordinert en dag, er like sjeldent som en solformørkelse eller blodmåne. Vær så snill at disse to dagene kan koordineres og skinne litt lys på hjerteformørkelsen som ser ut til å være et mindre spektakulært fenomen i livet mitt om dagen.

 

#hverdag #livet #helse #london #reise #england #norge #blogg #lakedistrict #tur #iphone #kjæreste #hjerte #eclipse

God morgen, alle sammen. God morgen, far og mor.

Og der var man tilbake til 184 timers søvn per natt.



#hverdag #helse #livet #norge #morgen #blogg #foto

Helgehandel med mamsi og bestemor Skogmus.

Først og fremst klapper eg meg selv på skuldra, eg var ute av senga før kl 11.00 idag tidlig, til og med ute av huset! Skal eg være ekstremt nøyaktig, våkna eg 08.42 av at blæren min holdt på å sprekke. Idag eller igår, alt ettersom om du har sovet enda eller ikke, måtte pysjamasen gi tapt for bukse og pappas busserullskjorte som mamma sydde til han en gang i tiden da papsipapp gikk på landbruksskolen. Etter å ha henta ut medisinen min som doktordama gav meg resept på, dro vi for å hente ut bestemor. Deretter gikk ferden til den lokale bruktbutikken mamma har skrytt sånn av.

Sånn sett bort ifra at det var som å vandre rundt på mamma sitt kjøkken, da 95% av kjøkkenutstyret og serviser var gjenkjennelige, var denne butikken ganske grei. Det var hvertfall ryddig og oversiktlig og eg kan si med en gang at norske bruktbutikker er hakket mer anstendige enn de britiske, da vi på en av turene våre til Cirencester fant et gynekologsett, bestående av forskjellige instrumenter, i en koselig antikksjappe midt i byen. Selvom eg måtte dra hjem uten et andenebb i metall, fant eg likevel en god del ting og hjalp de og rydde opp enda litt mer.

Vi skal ha Open Studios salg igjen til jul, som en del av Camberwell Arts Festival. Da tenkte eg og videreselge en del eg har kjøpt av typiske norske ting både no og tidligere, med mindre engelskmannen og eg brått får et sted å bo som trenger litt fornorsking. Det er ingen hemmelighet at eg ikke er verdens største fan av normale engelske hus og interiør.

Det ligger en nettside og lusker rundt hjørnet som vil ha familiens hjemmelagde produkter for salg, og forhåpentligvis en vintageseksjon etterhvert også, når eg har fått samlet sammen nok norske skatter. Alt av domener er brukt opp så foreløpig har vi et norrønt-engelsk ord på 137 bokstaver og symboler som vårt beste forslag. Når engelskmannen og eg har fått somla oss til dette navnevalget, får vi se hvor ferden går derfra.




#bruktbutikk #shopping #gjenbruk #hverdag #livet #antikk #butikk #sotra #norge #rosemaling #maling


Hannechondria. Unusual excessive concern about own health.

Så stolt da! Etter å ha fått prolaps i hele kroppen i desember ifjor og diagnotisert meg selv i 9 måneder, fikk eg endelig kommet meg til en doktormann, som var dame, og tatt noen blodprøver. Pappa si hånd er flat og øynene mine tørket ut til to rosiner. CRP i fingeren som var normal, da kunne eg hvertfall utelukke at mandlene mine har fest, at lungene ikke inntar luft og at den hyppige tissetrangen min ikke kommer fra urinveisinfeksjon, men fra å drikke 30 liter Pepsi Max daglig. Idèt eg googlet opptil flere bakterielle infeksjoner for å avkrefte at eg ikke lider av disse, kom eg over afrikansk sovesyke og listen ble lengre. Det er ganske stor sannsynlighet for at eg har sovesyke.

Noen ganger har eg alle verdens sykdommer, alle bakterier og viruser bor i kroppen min, på en og samme tid. Eg dåner bare av tanken. Måtte idag ligge i sprøytestolen også da de tømte meg for blod. Som om ikke blodtrykket mitt strever nok med å få det blodet som allerede er der raskt nok rundt i kroppen min. Skal man tro alle disse apparatene med forskjellige tall som man visstnok legger oppå hverandre på en eller annen måte for å kalkulere, hadde eg inntatt rigor mortis om litt. Det skal sies at selvom lavt blodtrykk er konklusjonen eg har å forholde meg til no når det gjelder konstante hodepiner og ubehag ellers i kroppen, hender det at eg får panikkreft, panikkslag eller panikkinfarkt. Det feiler meg alltid noe. Noen ganger er eg døden nær, andre ganger bare trøtt og sliten. De siste dagene har eg vært en fin miks. Blodprøveresultatene som kommer til uka holder forhåpentligvis Hannechondria i sjakk, hvertfall en liten stund.

Eg fikk en resept på noe allergimedisin man sprayer i nesa. Den skal tydeligvis lette på de to år gamle gjengrodde bihulene mine. Der ble det fest der, uten at noen rydda opp etter seg. Ellers ble eg anbefalt å spise masse salt. Om det å spise mer salt egentlig er bra for meg kan diskuteres, da eg like hyppig som sauene til pappa skraper tenna i saltsteinene ute på jordet. Det gir meg hvertfall mer enn grunn nok til å salte maten min enda mer enn eg allerede gjør og engelskmannen kan ikke si noe som helst. Livsviktig medisin er livsviktig medisin.



Eg har fått min dose venteromslukt, hvite og grønne sykepleierklær, sprøyter og annet som hører helsevesenet til, for en stund. No kjenner eg at eg er superkvalm og får dånebyer igjen. Inatt sov eg ikke et sekund, så det er på tide å finne loppekassen no. Om alle bakterier holder seg unna meg iløpet av natta, våkner eg antageligvis imorgen også. Hannechondria Somnifobia takker for seg, god natt!

 

#dritstolt #stolt #blogg #helse #sprøyteskrekk #doktor #lege #blodprøve #syk #sjuk #sykdom #sick #norge #hverdag #livet #mentalhelse

Morgenstund har katt i munn.

På grunn av denne magiske samtalen med engelskmannen som varte i 2 timer, 12 minutter og 58 sekunder, kom eg altfor seint på jobb idag.

Eg fikk ikke mata sauene mine før klokken var halv 3. De skal klippes, fôres, merkes og parres. Alle veit at gårdsdrift er tidkrevende. Eg var ikke ferdig som bonde før klokka var rundt halv 5 og DA skulle eg på en annen jobb å starte og steke burgere. Frityrfettet sprutet overalt og det er få ting som øker hjerteinfarkt risikoen mer, sett bort ifra frityrfettet i seg selv, enn å jobbe i en burgersjappe midt på natta.

Da eg endelig var ferdig, svett i topplokket etter et langt skift, gikk eg for å legge meg. Mamma og eg møttes såvidt idet ho stod opp for å gå på jobb. Godt nedgravd i puter og dyner, klar for noen timer søvn, hører eg spøkelser i stuen. Spøkelset lagde pipelyder også, noe eg syns var svært merkelig. Det ble ikke mye søvn da spøkelset viste seg å være Ellie. Potemassasje er jo i for seg greit nok, men klokken 7 på morgenen uten søvn er ikke Ellies massasje og spikermatte forslag like populært hos meg som hos ho.

Ho er fremdeles en kul katt og tilgitt på forhånd. Ho koser jo igrunn like mye på meg som eg gjør på ho.


#katt #hverdag #livet #sau #bondegård #natt #helse #dyr #kjæledyr #norge #kos #hjerte

Les mer i arkivet » Mai 2016 » Februar 2016 » Januar 2016

Hanne

28, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. Eg har andre smykker også og de lager eg selv under navnet SMED. No om dagen er eg ofte å se med forskjellige barnevogner med søtnoser i også. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits