"We need courage to see the truth."



Sola presser seg gjennom skyene så godt den kan og kaster i ny og ne lysglimt inn glassdøra ved kjøkkenbordet her eg sitter og spiser kanelbolle til frokost og drikker min YogiTea. Først igår oppdaga jeg noe jeg antok å være teens svar på fortune cookies, et lite visdomsord på baksiden av lappen på teposen. "We need courage to see the truth" var dagens visdomsord. Passende? Tja, man kan vel igrunn si at det er ganske så passende ja. Er vel litt slik livet er om dagen, en fornektelse av alt som svirrer og kretser rundt meg. Et liv snudd på hodet, hvor man ikke lengre vet om det ble snudd den riktige eller gale veien. Det ble hvertfall snudd til et liv som for øyeblikket ikke føles helt komfortabelt og tilfredsstillende. Livet mitt er litt som historien om Hans og Grete, små biter er strødd utover, og man må gå tilbake å plukke alle bitene opp igjen for så å ha funnet veien tilbake. Problemet er bare at man finner ikke alltid veien tilbake. Det ble en dyp metafor, men dere tar tegninga.

Da eg begynte å skrive dette innlegget hadde det igjen gått månedsvis før eg oppdaterte denne adressa. Det er nesten som at eg må børste støv av den hver gang, på samme måte som boka man henter ut fra biblioteket som ingen andre enn deg selv er særlig interessert i å lese uansett. Ja, det er faktisk så tragisk. Har vel egentlig ingen spesifikk grunn heller for hvorfor det ligger dødt her i hele evigheten før det skjer noe. Eg er lat, ei heller har eg ork. Mangel på energi og ting går ikke helt min vei om dagen. Enkelte mennesker, da inkludert meg selv, har en tendens til å grave seg ned og bli værende der til noen graver deg opp igjen.

I år var ikke mamma sin hage komplett før ganske seint utpå sommeren, og eg klandrer henne ikke, da ho har brukt hele våren/sommeren på å grave meg frem uten særlig hell. Selv ikke med de grønneste fingre på denne jord ser det ut til at ho kan grave frem steinraset som borra seg ned i bakken da det løsna. Steinraset som er så tungt å flytte på at det til slutt gror mose på det. Det er litt slik med meg også. Først er man bare der en stund og alt går snegletreigt, det begynner gro mose på meg, sakte men sikkert begynner eg også og råtne vekk. En ting skal mamma ha, ho gir ikke opp. Sålenge det spirer, vatner ho, steller ved det, og har håp. Og sålenge eg har mamma, spirer eg.

Takk mamma. For at du vatner meg når eg er vissen, bladene henger, og eg har mista fargen min. Og for all lukingen du gjør for å få meg til å blomstre og vise meg fra min vakreste side til enhver tid. Ingen blomst i verden er finere enn deg, mamma.


#mamma #hjerte #kjærleik #november #2013 #london #england #grisebolle #frokost #mat

4 kommentarer

Mams

15.11.2013 kl.17:17

:-) Det meste her kan vi ta på "privaten" men må si du er en fin blomst du og :-) Det er viktig å se på de blomstene og bladene som blomstrer, ikke fokusere på de visne bladene. Og jeg regner med du husker hva som er favorittblomsten min ;-) Ja, løvetannen. Det er ingen annen blomst som har en slik evne til å overleve det meste, og den blomstrer og lyser opp med sin nydelige gule blomst.

Mams <3

Hanne

17.11.2013 kl.15:44

Mams: Ja, vi er en blomstereng denne familien Fjell <3

20.11.2013 kl.00:43

<3

Hanne

20.11.2013 kl.12:17

Anonym: Sender en strøm av hjerter rett tilbake på deg!

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits