1 Des ♥ Bestefar



Årets julekalender blir blogget. Når livet føles kjipt, noen ganger så kjipt at det omtrent ikke er vits engang, da er det viktig å huske de menneskene som gjør det verdt å leve. De menneskene som hver eneste dag gir livet mening, selvom man ikke alltid greier se det selv. En julekalender består av 24 luker, og viss eg hver eneste dag greier åpne en ny luke med en ny person i, vil eg si at eg er ganske heldig som er omringet av så mange fine mennesker. Som mange allerede vet, er desember for meg en møkkamåned. En måned eg aller helst gjerne skulle vært foruten. En måned hvor alt føles kjipt og trist. En rød og fargerik måned, som for meg, er grå fra den starter til den slutter. Selv ikke engang fargespraket fra fyrverkeriet på nyttårsaften, siste dagen i måneden, får meg til å trekke på det innvendige smilebåndet i siste liten. I år vil eg prøve å trekke på smilebåndet hvertfall frem til jul, som ofte for meg er den verste tida i desember å komme seg gjennom. Dette skal eg gjøre med hjelp av folk som har fått meg til å trekke på smilebåndet før, både på utsiden og innsiden. Eg skal minnes fine stunder med fine mennesker. Når eg tenker meg om er dette en ganske egoistisk julekalender, da eg bare vil få meg selv til å smile, og ikke egentlig gir noe til andre, som er hva jula handler om. Forhåpentligvis vil eg samle 24 smil iløpet av adventstida som eg kan gi videre til andre, istedet for mitt dårlige humør som antageligvis påvirker langt flere. Herved erklærer eg Hannes Julekalender 2014 for åpnet og første luka går til en veldig spesiell person.

En person som altfor tidlig ble tatt fra meg, faktisk på denne dagen, nøyaktig 7år siden. En person som eg savner hver eneste dag, og som eg såg opp til. En person som oste over av kjærlighet for de rundt seg, en god mann, og en fantastisk snill en. Første luke i adventskalenderen min, går til bestefar.

Bestefar og eg hadde mange fine stunder sammen. Eg husker at bestefar hver onsdag pleide hjelpe meg med matteleksene etter skolen, mens mormor stod på kjøkkenet og lagde kjøttkaker til middag. Det var vanskelig å konsentrere seg om matte da man kjente duften av kjøttkaker luske seg gjennom neseborene. Det luktet ikke middag hver onsdag, det luktet kjærlighet, trygghet og omsorg. Bestefar var veldig flink til å ta vare på andre. Selv hunden vår Bonnie, var hans hjerte nært. Bonnie fikk to biter kokesjokolade som bestefar pakket med seg i lommen hjemmefra når han kom på besøk, og glemte han det, kjørte han hjem igjen for å hente. Han passa på de tobeinte, firbeinte med både pels og ull, og firbeinte som bare ikke kunne gå enda. Med andre ord var bestefar sitt hjerte stort nok til alle på bondegården, og litt til.

Bestefar var en mann det var lett å bli glad i, og derfor en mann det var ekstremt vondt å miste. Bestefar heia på meg når eg sjøl bua meg av banen. Høsten 2007 begynte eg på Danvik Folkehøgskole, 10 timer tåretryne fra bondegården til Drammen. Eg hadde begitt meg ut på noe eg ikke ante hva var, eller skulle bli. Det viste seg å bli et veldig godt år, men også et veldig vondt. I starten slet eg mye med å være borte fra familien. Eg trivdes veldig, men gikk med en konstant redsel og ubehag for hva som kunne skje hjemme, da avstanden var så stor. Det gikk seg til mer og mer, og første frihelgen dro eg til Fredrikstad med min nye kjæreste. Eg levde den ultimate folkehøgskoleklisjéen fullt ut.

Lykken skulle fort snu. Bestefar ble syk, han fikk kreft. Det hele er veldig tåkete for meg den dag idag, enten det er frivillig fornektelse av hva som skjedde eller at eg rett og slett bare ikke husker. Verden min raste sammen, og eg såg ingen vei ut av tragedien. Høstferien kom og eg dro hjem, med meg i bagasjen hadde eg Fredrikstadgutten. Han ble introdusert til familien, inkludert bestefar. Han likte bestefar godt, sa han var en artig skrue. Det hadde han helt rett i, bestefar var en som fikk meg til å trekke på det innvendige smilebåndet titt og ofte. Både på dårlige dager, og gode dager. Eg fikk håpet opp igjen litt for bestefar, ting såg litt lysere ut. Selvom det mørknet for meg i denne perioden, tror eg ikke helt at eg aksepterte at bestefar var syk. Mye av grunnen var nok at eg var i Drammen, og egentlig ikke såg utviklingen på samme måte som de hjemme. Det var på en måte uvirkelig, og noe som ikke egentlig skjedde helt på ekte, for bestefar skulle jo alltid være der, ikke sant?

Tlf min ringte en dag, eg var på rommet mitt på Danvik. Det var pappa. Eg skjønte med en gang at det var noe galt og at ting ikke var som de skulle. Og det fikk eg rett i. Kreften til bestefar hadde spredd seg og de skulle avslutte behandlingen. Eg visste ikke hvor eg skulle gjøre av meg, og eg følte meg helt hjelpesløs. Eg la meg på senga, og her ble eg liggende de neste dagene. Eg orket ikke snakke med noen, hverken på tlf eller på skolen. Eg orket ikke gå de 30m ned til matsalen en eneste gang av 4 ganger iløpet av en dag det blir servert mat. Eg ga opp, på samme måte som det føltes ut som om verden hadde gitt opp bestefar. Samtidig som eg ikke såg lys i enden av tunnellen, var det likevel noe i meg som nekta å godta at bestefar var syk. Eg orka bare ikke tanken på at bestefar skulle forlate meg.

Sekundene, minuttene, timene, og etterhvert dagene, gikk. Det føltes som en evighet, en evig pining som aldri skulle ta slutt. Føltes som søndager, de lengste dagene i uken, hver eneste dag. Eg prøvde å sove bort smertene, som til dels funket. Eg tror det var frihelg denne helga som nærma seg, og hvorfor eg ikke dro hjem eller skulle hjem, det vet eg ikke. Kanskje eg bare var ute av funksjon til å gjøre noe som helst, eller ta noen som helst beslutning.

Det ble seint, og klokka passerte midnatt. Ikke at tid på døgnet hadde noe betydning lengre. Eg hadde vært våken litt og satte meg på dataen min. Tlf min ringte, det var pappa. Eg orket ikke svare, og lot den bare ringe. Han ringte igjen, men eg tok ikke tlf denne gangen heller. Etter en liten stund banket det på døra mi. "Hanne, det er pappa". Eg skvatt til, kjente hele kroppen stivnet av skrekk, og skjønte ingenting. Eg hadde ikke avtalt at noen skulle komme på besøk, og ingen hadde sagt at de var på vei på besøk. Eg skulle fort finne ut hvorfor. Aner ikke hvor lang tid det tok før eg fikk åpnet døren, men når eg åpnet stod pappa, ene søsteren min, og mannen til den andre søsteren min der. En ekstremt merkelig miks av folk for å bare være et besøk, noe som helt sikkert ikke hjalp på forvirringa mi. Eg skalv og gråt om en annen. Eg visste ikke om det var skolen som hadde meldt bekymring og at eg no skulle hjem for godt, eller om andre ting var på ferde. Tusen ting raste gjennom hodet mitt, og egentlig ingenting ga mening. Ikke ga det mening da pappa fortalte meg at bestefar var blitt veldig dårlig og at legene hadde sagt at familie burde besøke han den helga heller. Eg visste vel egentlig da at løpet var kjørt. Vi røska klærne mine ut av klesskapet mitt og pakka de i store svarte søplesekker. Vi var og sa fra til nattevakten, som allerede hadde blitt informert på forhånd, at vi dro hjemover. Klokka var nå ca halv 6 på morgenen. Yarisen til mamma fikk seg en god tur, såvidt ankommet Drammen før den snur nesa og vender hjem igjen.

Turen hjemover føltes som en evighet. Vi hadde god kontakt med mamma hele tiden, som var på sykehuset hos bestefar. Sykehuset var vår destinasjon også. Mamma hadde forklart meg at det var mitt eget valg om eg ville inn på rommet til bestefar, men at eg måtte vite at han såg annerledes ut. Der og da spilte ikke det noen rolle, og eg hadde ingen anelse om hva eg gikk til. For eg hadde bestemt meg for det, eg skulle til bestefar en siste gang. Tiden gikk, og timene passerte. Håpet bygde seg opp i meg at eg skulle rekke hjem før det var for sent, selvom noe i meg visste det var for sent hele veien. Vi stoppet i Eidfjord på kaien for å spise litt, eg husker eg spiste løvbiff. Eg var ikke særlig imponert, men det var nok ikke løvbiffen i seg selv det var noe galt med, det var bare ikke mye som imponerte meg på den turen. Vi satte kursen mot Bergen og Haukeland igjen, og ikke lenge etter ringte mamma. Feberen hadde steget og bestefar var dårligere. Svogeren min kjørte omtrent rally hjemover, og en fartsbot senere ringte mamma igjen, det var for sent. Vi var da ca en halvtime unna sykehuset. Eg ble lei meg, fryktelig sint, og hata løvbiffen enda mer. Eg skyldte i lang tid på den løvbiffen for ikke å rekke hjem, og har vel ikke helt tilgitt løvbiffen fra Eidfjord Kro den dag idag heller.

Vi kom til sykehuset og mamma møtte oss ved inngangen. Eg var et vrak allerede da, men hadde bestemt meg for at selvom bestefar no var gått bort, skulle eg ta farvel. Samme skjelvingen som eg hadde i beina da eg gikk bortover gangen og mot rommet hans, kan eg kjenne i fingrene i skrivende stund. Et ubehag som ikke kan måles med noe annet ubehag. Da vi kom til rommet kunne eg såvidt stå på beina, de var verre enn en dårlig laget gele. Mamma fulgte meg inn. Eg vendte hodet mot venstre, og der sa det stopp. Beina svikta under meg. Eg låg på gulvet og hylte og skrek. En smerte eg aldri før hadde kjent raste gjennom kroppen min, og ble mer og mer intens på kort tid. Eg var helt ustyrlig og hadde ingen kontroll over egen kropp. Eg hyperventilerte, og greide ikke stoppe. Alt som skjedde rundt meg er en tåke, var tåke da, og er tåke no. Eg husker eg ble gitt en papirpose å puste i, men det fikk meg enda mer til å måtte kaste opp. Hvor lenge vi var her, og hvor lenge alt pågikk har eg ingen idé om. Eg ble kjørt ut i rullestol da vi skulle hjem, da krampene hadde tatt totalt styring over kroppen min. Det gjorde vondt, og de ble verre og verre. Kunne ikke bøye noen ledd. Og siden eg ikke greide å roe meg ned, forsvant ikke plagene heller, men ble større istedet.

På vei hjem stoppa vi på legevakten. Hele opplevelsen der har eg fortrengt. Da vi kom hjem ble eg lagt på sofaen. Medisiner som var inntatt begynte ufrivillig å virke, og roe meg ned. Det var en merkelig følelse. En ekstrem indre uro ble fysisk rolig, selvom hodet mitt enda var på en evigvarende tur i et spøkelseshus. Dagene som fulgte er like fjerne idag som de antageligvis var da.

1. Des var ikke bare dagen da eg mista en av de viktigste personene i livet mitt, det var også dagen da eg hadde mitt første panikkanfall. Dagen da eg virkelig oppdaget hvor vondt det kan være å være glad i noen. Dagen der eg oppdaget at glede sjeldent kommer aleine. Eg har ikke ord for hvor stort savnet etter bestefar er, hvor stor del av meg som forsvant da bestefar forsvant. Eg har ikke ord for hvor vonde enkelte dager er, og hvor mange anledninger eg skulle ønske bestefar var tilstede. Men, bestefar bor i himmelen no, og himmelen er stor. Himmelen strekker seg faktisk rundt hele verden. Det betyr at hvor enn eg er i verden, er bestefar også. Alle ting eg skulle ønske at eg kunne fortelle bestefar, ser han. Alle ting eg skulle ønske han tok del i, tar han del i. Bestefar er i livet mitt like mye som før, om ikke mer. Bestefar ser meg, eg kan bare ikke se han. Takk for at du enda følger meg på min vei, bestefar, og at du passer på meg. Takk for at eg fikk ha deg i livet mitt, og at eg enda får ha deg. Takk for alle minner vi skapte sammen, og enda minnes. Takk for den du var, og for den du enda er ♥

 

#bestefar #jul #adventskalender #advent #julekalender #familie #hannesjulekalender #førjulstid #førsteluke #lukeen #savn #minner #danvikfolkehøgskole #hverdag

2 kommentarer

Mams

03.12.2014 kl.23:12

<3

Hanne

03.12.2014 kl.23:23

Mams: Heilt riktig! :) <3

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits