10 Des ♥ Christer. Kristian. Marte. Sanna.





Øverste foto: Kjetil Nordås

Det å være tante Hanne er noe av det gøyeste eg vet, eg bærer tittelen med stolthet. Dagene mine er fylt med uendelige gleder når eg har tantebarna mine rundt meg. Det å bo så langt vekke, sjeldent få ta del i livet deres og hverdagen, gå glipp av så mye av oppveksten deres, har sin pris. Det er mange ganger eg sitter og undrer på om det er verdt alt stresset og smerten, å være borte fra de du har aller kjærest i livet, for å finne ro i sjela og lykke ute i verden, når du egentlig har den rett foran deg. Å se gleden i øynene deres når eg kommer hjem, og å kjenne kjærligheten i klemmene når de løper mot meg og slenger seg rundt halsen på meg, varmer om, og produserer ren lykke i tantehjertet mitt. Det er i øyeblikk som dette eg kjenner ekte glede strømme gjennom kroppen.

Christer som var førstemann ut, selvom eg ikke tok på meg tantetittelen på det tidspunktet, kom inn i livet mitt ganske tidlig. Christer er sønnen til søsteren min sin mann. Eg kan huske da han først kom og hilsa på oss, men eg kan egentlig ikke huske at han ikke alltid har vært der. En liten tass som såvidt kunne gå, kom vraltende bortover gulvet med en oransje boblejakke som sikkert var dobbel størrelse av han selv. Christer og eg ble gode lekekamerater, og mange av mine fineste barndomsminner er delt med han. Mange helger ble tilbragt hos Gunhild og Arild de helgene de hadde Christer hos seg. Gunhild og Arild hadde oss begge med på hytta i Ynnesdalen flere ganger også. En av turene til hytta, endte med utbygging. Christer og eg snekra ei ekstra hytte ved siden av den som allerede stod der. Inni var bøtter til stoler, og veggene var dekorert med tegninger, som vi brukte høstkveldene inne i hytta, til å produsere. Byggkonstruksjonen og inventaret var av meget god kvalitet med andre ord.

Eg skulle få lov å reise på sommerferie med Gunhild, Arild og Christer. Tegnstiften var satt på kartet, Tyrkia. For første gang i mitt liv skulle eg til syden, og eg var i ekstase. Endelig skulle eg se ut som en ekte nordmann som har vært i syden når eg kom hjem igjen til Norge, solbrent og flassende, med tråd tvinnet rundt håret, og rastafletter. En dag inviterte Gunhild meg bort for en prat i hennes daværende leilighet like over veien for bondegården. Vi snakket om sydenturen og hvor vi skulle reise. Gunhild sa at vi kanskje måtte endre reisemål. Hvilket land vi reiste til brydde meg ikke så mye, sålenge eg kom hjem som en hummer og med vilt afrikansk hår. Da Gunhild slapp nyheten og grunnen for reiseendringene, visste eg ikke helt hvordan eg skulle reagere. Eg var 11, og skulle bli tante. Eg var omtrent ikke gammel nok til å skjønne hvordan Kristian hadde blitt til, ei heller å forstå hvordan man reagerer når noen forteller deg at det er en ny verdensborger på vei. Eg tror eg ble glad, eg har hvertfall vært glad for den nyheten siden.

Vi dro til Mallorca. Et ferieparadis uten like tenkte eg, her kan eg trives. Eg hadde handlet nye bikinier med Gunhild i forveien, og veska var stappet med pesetas, som på den tiden var valutaen i Spania. Vi levde i sus og dus på Vell Mari All Inclusive og plaska rundt i bassenget dagen lang. Kristian plaska rundt i magen til Gunhild, og bodde igrunn på All Inclusive han også.

Da Kristian ble født, hadde eg rukket å bli 12, og akkurat begynt mitt siste år på barneskolen. Eg var stolt som en hane da eg ble tante, og hele skolen fikk nok vite om vidunderet som var kommet. Kristian var den første babyen eg egentlig hadde hatt noe forhold til. Eg hadde sett babyer før, men egentlig aldri tenkt over at babyer også var mennesker. Det åpnet seg en helt ny verden for meg da Kristian kom inn i livet mitt. Kristian var en fantastisk baby, og eg forguda han over alt på jord. Kristian var finere enn alle dukkene og Barbie´ene mine til sammen, og eg kunne glane på dette perfekt velskapte mennesket i timesvis. Eg brukte så ekstremt mye tid sammen med Kristian at han ble nesten som en lillebror for meg.

Årene gikk, og eg ble ekstremt knytta til dette lille sjarmtrollet av en gutt som hadde blitt tilført familien. Han var et lyspunkt i alles liv, og gleden var stor da nyheten om at enda et av disse vidunderene var på vei. Tidlig sommeren 2006 kom Marte, som eg hadde venta meg ihjel på. Marte var som Kristian, det mest perfekte man kunne tenke seg. Desverre fikk eg ikke oppleve mye av Martes liv, for på dette tidspunktet hadde ting allerede gått veldig skeis, og like etter Marte hadde fylt 1år, flytta eg til Drammen for å starte på folkehøgskole.

Årene som fulgte var på mange måter vanskelige når det kom til det å være tante. Det tok lang tid før Marte var trygg på meg, eg var som en fremmed. Det var vanskelig å se hvordan alle andre i familien var nær Marte, men ikke meg. Eg har grått uendelig mange ganger i frykt for å aldri skulle kunne skape et forhold til Marte. I etterkant har eg fått mer enn eg kunne spurt om fra denne jenta, ho renner over av kjærlighet og båndet vårt er sterkere enn noensinne. Eg tror mye av det kommer fra at vi begge setter utrolig pris på den tiden vi får sammen når eg først er hjemme.

Som nevnt i luke 8 fikk eg beskjeden om at det siste tilskuddet av et vidunder var på vei, da eg befant meg i England på jobb påsken 2012. Etter sommeren flytta eg til England og Kjersti sin mage vokste heime i rekordfart. Det føltes som en evighet å vente på det neste tantebarnet i rekka, men en vakker dag i slutten på november, kom ei nydelig lita jente til verden. Eg husker godt dagen da lille Sanna ble født. Eg befant meg i Oslo på daværende tidspunkt, og holdt på å sprekke av utålmodighet allerede da første meldingen fra mamma tikka inn om at ting begynte å skje hjemme. Timene gikk og eg husker eg satt på t-banen da meldingen kom om at Sanna hadde meldt sin ankomst. Det var et fint øyeblikk. Gjennom puddersnø, og Olsostasjoner som ble annonsert over høytaleren, nytte eg min tilværelse som nybakt tante, nok en gang. Eg bestilte straks billett hjem, og dro til Bergen tidlig på morgenen neste dag. Den lille jenta som fra eg første gang la øynene mine på, og holdt i mine armer, har lyst opp hverdagen min. Hjertet mitt smelter når ho kommer gående bortover gulvet med bleierumpa si svaiende frem og tilbake og sier "tante Nanne", og eg håper at ho aldri lærer seg å si navnet mitt skikkelig. For et par uker siden fylte ho 2år, og eg skjønner ikke hvor tiden har blitt av.

Eg er no på mitt åttende år boende vekke og det har mer eller mindre blitt helt normalt for meg å ikke bo på samme sted som resten av familien, selvom eg tar meg selv i og undre på hvor tiden ble av her også. Det å prøve å få livet sitt på rett kjøl betyr også at eg må ofre noe av det som ligger mitt hjerte nærmest. Det er tungt å velge bort familien sin, til fordel for et liv man ikke egentlig føler er verdt strevet. Spesielt tungt er det å velge bort de yngste familiemedlemmene. Det river i hjerterota mi hver gang en av de spør hvorfor eg heller vil vere i England enn hjemme, når de syns eg heller kunne bodd hjemme hos mamma og pappa fordi det hadde vært lettere å besøke meg når de selv følte for, uten å måtte planlegge så mye. Spørsmål som dette har kommet helt siden eg flytta hjemmefra, mer eller mindre, men de gjør vondere no når de begynner å få et perspektiv på tid, sted og distanse. De skjønner at når eg sier at eg kommer snart hjem igjen på besøk, kan dette like så godt være 2 måneder som 2 uker, akkurat som de skjønner at det å reise til England ikke er det samme som å kjøre til butikken. Det har vært mange tårevåte avskjeder siste året. Det er vanskelig å dra fra dem, dra tilbake til en situasjon og et liv eg aller helst skulle sett at eg ikke befant meg i.

Eg kan ikke gjemme meg bak deres uvitenhet som barn lengre. De vokser opp raskere enn eg ønsker og det drar med seg et nytt problem. Eg er livredd for at mitt ekstremt negative syn på verden påvirker de. Eg er redd for at de skal vokse opp og utvikle en like negativ tankegang som tanten deres. Mest av alt er eg livredd for at eg lærer de å hate seg selv. Hvordan vet eg at min tilstedeværelse i livene deres ikke har en negativ effekt på de? Hvordan vet eg at om de noen gang skulle slite fryktelig i livet, bank i bordet, at det ikke var eg som introduserte de for denne miserable måten å leve livet sitt på? Eg blir kvalm bare av å tenke på at de skal møte livets utfordringer i seg selv, om ikke eg skal gjøre vondt verre. Selv vet eg at eg håndterer nedturer og motgang fryktelig usunt, men likevel skulle eg tatt på meg all motgang de måtte møte på sin vei.

Eg kan bare håpe på at min tilstedeværelse tilfører dem noe positivt, at de føler seg elsket, og vet at tante ville gått gjennom ild for dem. Disse barna er mine juveler, eg vokter over de som Kaptein Sabeltann vokter sine skatter. Intet gull og glitter, skinner mer enn dere. Takk for at dere alle er en del av julekalenderen min ♥

 

#søstre #tantebarn #jul #advent #hannesjulekalender #julekalender #adventskalender #førjulstid #norge #england #london #hjerte #glede #lykke #minner #familie #kjærlighet #hverdag #hjertesmil #hjertebarn

4 kommentarer

mams

11.12.2014 kl.12:29

Fine ord, til skjønne tantebarn, barnebarn for meg :-) Du tilfører dem kun positive ting, det er derfor de elsker deg så mye og stråler når du kommer :-) Du har vært, og er flink å holde kontakt og å bruke tid sammen med dem når du er her. Det vil de nok for alltid huske <3<3<3

Gunhild

11.12.2014 kl.15:11

Dette var fine ord som de blir glad for å lese <3 som jeg har sagt før .. Selv om du er langt borte er du alltid allikevel veldig nærme de

Kristian og Marte

11.12.2014 kl.19:54

Takk for at du tok oss med i kalenderen . Vi savner deg. Du kan bli en hjertervarmerforfatter. Takk for det fine du har skrevet om oss. Vi gleder oss til å møte deg. Vi er glad i deg fra månen og tilbake <3

Hanne

12.12.2014 kl.00:30

Mamma: Prøver så godt eg kan, tantetid er verdifull tid :) <3 Og da stråler solen for alle parter.

Gunhild: Det er de man har i hjertet man har nærmest <3

Kristian og Marte: Tante savner dere helt ufattelig mye også! Hjertevarmerforfatter er herved det fineste ordet eg vet om <3 Like vakkert som dere! I jula skal eg klemme dere flate! Fra månen og tilbake <3

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits