12 Des ♥ Gunhild. Arild.




Bak luke nr 12 finner du neste generasjons gårdsfru og bonde, Gunhild og Arild. Det som er merkelig med Gunhild og Arild er at begge har vært i livet mitt like lenge. Da eg ble født låg Arild henslengt på en sofa på kvinneklinikken på Haukeland og eg har blitt fortalt at det som utmatta han, var en Smokey konsert. På dette tidspunktet var han kjent som gårdsdreng, og ikke Gunhilds kjæreste. Arild har kjent meg, mer eller mindre hele livet, men det var ikke før han dukket opp på dørstokken som Gunhilds kjæreste at eg ble kjent med han. Mest sannsynlig husker eg bare ikke Arilds tilstedeværelse i mine første år fordi man ikke husker bleieåra sine, for Arild har, nesten sålenge som eg kan huske, vært Gunhilds kjæreste. Gunhild derimot vet eg faktisk ikke hva gjorde. Antageligvis gjemte ho seg et sted av skam. Da Gunhild ble fortalt at ho skulle bli storesøster for andre gang ble ho så flau at ho orka ikke engang å snakke om det, ei heller fortelle det videre. Tross Gunhilds avsky mot embryo Hanne, har vi fått et gjensidig forhold fylt med kjærlighet.

For meg har Gunhild alltid vært voksen. Det er 11 år mellom oss og det sier seg selv at fra man begynner å huske livet som en 5åring, er en 16åring supervoksen. Eg husker godt da Gunhild kom hjem og hadde hatt oppkjøring. Ho strålte fra tuppen av tærne, til tuppen av permanentkrøllene hennes. Siden den gang har vi fresa rundt på handlesenter, Ikea, kino, bading og mange andre artige utflukter. Gunhild har alltid vært flink å ha meg med på ting. Da ho jobba som støttekontakt en periode, fikk eg stort sett alltid være med og ta del i aktivitetene. Ho er også den som introduserte meg for fenomenet badstu. Eg gjorde sånn ca 30 intervaller på 4.5 sekunder hver og var sikkert skydd som pesten fra de som faktisk satt og pinte seg selv med kroppskoking. Ho har introdusert meg for mye gjennom livet mitt, og det kan være at ho er delskyldig i at eg no er så nysgjerrig på verden, det var nemlig Gunhild som introduserte meg for det meksikanske kjøkkenet og taco. Guri, hvor mye taco som har blitt fortært opp igjennom årene. Hver eneste helg var det taco på menyen. Eg er forundret over at det ikke har grodd bart, poncho og sombrero på oss enda.

Vinteren da eg var 12 ferierte vi på hytta i Kvitingen. Det var uendelig med snø og eg hadde nettopp fått meg nye slalomski. Det skal også nevnes at da mamma og pappa var med meg for å kjøpe nye ski, hadde de med verdens største stabeist å gjøre. Det var nettopp kommet en ny type slalomski på markedet, twintip tror eg de het, som skulle være det heteste innen slalomski om dagen. Måten de var konstruert på skulle gjøre det mye lettere å svinge, og mannen i butikken mente det var de kuleste skiene på markedet noensinne. Vel, han var den dummeste selgeren på markedet noensinne for skiene var det styggeste eg hadde sett noen gang. I tillegg burde han jo vite såpass at for en 12år gammel jente har utseende alt å si. Glem den praktiske biten, sålenge du ser smashing ut i slalombakken, er det intet annet som betyr noe. Eg fikk viljen min, kom hjem med den gamle typen ski og skisko, var glad som ei lerke og pakka bagen klar for ferie.

En av dagene på hytta tok Arild meg med til Eikedalen skisenter for å teste ut de nye skiene mine. Dette blir kult tenkte eg, eg ser ut som det eldste barnet som skal stå i barnetrekket, da er det lett å se kul ut. Det var da ikke Arild sin plan. Arild tok meg med i stolheisen, opp til det største trekket i hele anlegget. Å komme seg på var ikke store problemet, du har liksom ikke noe valg når en løpende stol tar tar i rumpa di og dumper deg oppi. Når vi nådde toppen var eg først og fremst forundret over at eg hadde skallen i behold enda, hele veien opp kjentes det ut som at kulden skulle slå sprekker i hodet på meg. Halvveis på vei ned igjen med stolheisen fikk eg endelig kastet meg ut. En jomfrutur var over, og eg var klar for den neste. På toppen av fjellet stod eg med skinnende nye ski, hjemmestrikka lue i alle regnuens farger, og for å sette prikken over i´en hadde eg lånt min søsters oransje skibriller, med knallfargede neongule strikk til å holde de på plass med. Arild lærte meg forskjellige teknikker, og kanskej viktigst av alt, hvordan man bremser. Eg var helt ok i starten tror eg, men når bremseteknikken var inne og i boks, bremsa eg nok mer enn eg stod på ski nedover resten av bakken. På innerlomma i jakken hadde eg et engangskamera. Fant eg et fint tre, fotograferte eg det. Kanskje var det allerede på denne tiden at min fotografspire starta. Eg er ikke særlig glad i action fotografering, men tydeligvis var eg det da, for da filmen kom tilbake etter fremkalling, var halvparten av bildene Arild som triksa, hoppa metervis opp i lufta, og generelt lekte apekatt i snø. På et tidspunkt fikk eg nok, det var altfor mange mennesker å forholde seg til når eg ikke kunne styre skiene mine skikkelig. Det føltes som om eg hadde kjørt 10km på ski, men mest sannsynlig var eg kommet 1/10 ned i bakken. Resten av veien satt eg på ryggen til Arild. Lykkelig og glad hadde eg skitaxi ned igjen til bilen. Når eg tenker meg om no, gir det ingen mening å være mer komfortabel på ryggen til Arild mens han suser avgårde, med skiene mine som stikker ut til hver sin side, enn å stå på sine egne bein. Eg tror det er en god nok forklaring på hvor mye eg stoler på Arild. Siden eg kom ned i èn bit, viser det hvor flink Arild er til å passe på meg også.

Gunhild og Arild har alltid vært flinke å passe på meg. Når eg tenker tilbake på det no syns eg synd i de mange ganger. Eg fikk bli med på ferier, være overnattingsgjest stort sett når det passa meg, og bli med de ellers i hverdagen hvor enn de skulle, eg var rett og slett en rævadilter. Arild må ha hatt en like stor boks med tålmodighet som hjertet hans er stort, når frøken lillesøster ligner mer insektet kleggen enn et menneske. De har gitt meg mange fine opplevelser i livet og har nesten fungert som et ekstra foreldrepar for meg. Overnattingsturene til Gunhild og Arild minnes eg med latter, glede og sorg. Latter fordi det var et veldig festlig og morsomt sted å være, glede fordi det var et trygt og omsorgsfult sted å være, og sorg fordi det nå er over. Ofte skulle eg ønske man kunne gå tilbake i tid og fryse øyeblikk, det er ofte mange år i etterkant at man skjønner hvor fine enkelte stunder var. De var så fine at eg bosatte meg hos Gunhild og Arild en periode. Sånn ca like lenge som realitydeltagerene i Big Brother var bura inne i en boks, for det var på dette tidspunktet at eg pakka sekken og dro over veien på et lite realityshow selv. Hver kveld satt vi limt fast i sofaen og fulgte med på mennesker som gjorde de mest uforståelige og rare ting, litt som å sitte og titte på hamstere i bur. Eg glemmer aldri tåretrynet til Gunhild da Rodney måtte forlate Big Brother huset. Tårene stod vannrett ut av trynet på ho. Eg vil påstå 100% sikkert at ho gråt mer enn det Anette, kjæresten som satt igjen i huset, gjorde.

Gunhild har alltid vært lettrørt. Det er igrunn en ganske fin egenskap, da det ikke skal mye til for å glede henne. Gunhild ser de fine små ting i livet som er verdt å stoppe opp for, og nyte mens man kan. Det var antageligvis du som lærte meg gleden ved å få gå på Mc Donald´s når vi var i byn og hadde vært på kino. En glede som egentlig er ganske liten, men som var enormt stor da eg var liten. For bare noen uker siden, når eg drev og rydda hjemme til loppemarked, fant eg en skuff full av Happy Meal leker. Ja, eg har tatt vare på hver eneste leke eg fikk med barnemenyene mine, som eg bestilte helt frem til eg var 14. Den dag idag tar eg meg selv i å bestille Happy Meal om det inkluderer en spenstig leke som ser moro ut. Synet da eg åpnet skuffen skremte meg litt. Tanken på at eg har spist alle de hamburgerene er til å få hakeslepp av. Kroppen min prøver sikkert enda å bryte ned fettet fra alle mine barndomsgleder. For det er det det var, barndomsgleder. Eg husket hver eneste leke når eg drog de opp, en etter en, og mimret mens eg smilte bredt. Eg bryr meg ikke om, om kroppen min aldri skulle visne bort når det legges i jorda, for gleden alle disse hamburgerene har gitt meg er så mye mer verdt.

Gunhild jobber som lærer på en skole for elever som trenger tilrettelagt undervisning. Eg håper de allerede no ser hvilket fantastisk menneske de har med å gjøre hver eneste dag. Gunhild er i en jobb der det kanskje fort kan komme ufortjente ufinheter, og eg sier ufortjente fordi eg vet at når Gunhild gjør noe, legger ho hele seg i det, og litt til. Det samme gjør Arild. Både i sin egen jobb, og som ekstrabonde på gården. Arild er flink å hjelpe pappa, og det er godt å vite at selv pappa som er en superhelt, blir passet på. Gunhild og Arild, dere er et levende bevis på at godhet enda finnes der ute. Dere er begge hjelpsomme mennesker, både for meg, og alle andre rundt dere. Dere fører Fjellslekta sin tradisjon, med åpent hus for alle, videre på en flott måte. Alle er akseptert hos dere, og føler seg akseptert, inkludert meg. Takk for at dere er i livet mitt og er en del av min julekalender ♥

 

#søster #jul #advent #hannesjulekalender #julekalender #adventskalender #førjulstid #norge #england #hjerte #glede #lykke #minner #familie #kjærlighet #hverdag #hjertesmil #barndom #barndomsminner #bondegården #bigbrother #mcdonalds

3 kommentarer

mams

13.12.2014 kl.09:11

Fine ord Hanne, til to fine personer <3 <3

Gunhild

13.12.2014 kl.12:05

Tusen takk for fine ord... Kleggen stikker... Du er mer som som møllen... Surrer rundt men gjør ingen vondt <3

Hanne

14.12.2014 kl.00:43

Mamma: <3

Gunhild: Møllen Hanne. Haha. Takk <3

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits