13 Des ♥ Amund




Det er Luciadagen, og bak luke nummer 13 finner du Lucia sjæl, Amund. Amund blir tildelt luciadagens luke nettopp fordi han går fremst i toget på to, bestående av han selv og meg, med en krans av tente lys i håret, og ikledd en hvit kjole. Med dette mener eg at Amund er mitt lys i hverdagen, og den som ofte viser vei. Det er ikke bare 13. desember Amund viser vei, han er min Lucia hele året rundt.

Fenomenet Amund møtte eg for første gang i 2007 da eg begynte på folkehøgskole. Ja, eg kaller han et fenomen, fordi han er en opplevelse av de skjeldne. Ifølge Wikipedia kan man bruke ordet fenomen om mennesker også sålenge de oppfyller kriteriene enestående eller usedvanlig. Det gjør Amund, og han er så enestående at om han skulle forsvinne bort fra livet mitt, kan han aldri erstattes.

Mens eg tok et andre år på Danvik folkehøgskole, dro Amund ut på nye eventyr. Han dro til Oslo og begynte å studere teater. Eg fikk noen utflukter til Oslo iløpet av det året og Amund var flink å besøke meg på Danvik. Vi var alltid innom Ica å handla smågodt fra gammelt av og på veien tilbake kjøpte vi Nesquick sjokoladeplater på Shell, trolig eneste stedet som fremdeles selger de i Norge. Ofte hadde vi det så koselig at vi måtte impovisere overnattingsmulighetene på rommet mitt. Det var ikke sjeldent at vi med hjelp fra en stipendiat måtte snike ut en madrass fra madrassrommet. Selv helger da min daværende kjæreste, Oddvar, kom på besøk, storkoste vi oss med Amunds selskap. Amunds tilstedeværelse har alltid vært satt pris på. Selv når en kjæreste man ikke har sett på gjerne ukesvis, kanskje til og med månedsvis, ønsker å ha Amund rundt, sier det litt om hvilket fantastisk bra menneske Amund er.

Tidligere i julekalenderen min har eg sagt at min svoger, Tonny, er den morsomste eg vet, men no er eg neimen ikke sikker. Amund er festlig som få, og eg tror de kniver om førsteplassen som den morsomste personen eg vet. Han har gitt meg mange år med latter og vonde magemuskler. Hvert sekund med Amund er til å le seg ihjel av, enten i tragedie eller rein lykke. Amund huser hundrevis av karakterer i kroppen sin og min favoritt er antageligvis da han kledde seg ut som Amy WInehouse til halloween. Ingen kan gjøre en Amy slik som Amund. Han hører hjemme på et teater, både på scenen og bak, og eg skal klappe henda mine til blods når han går opp og henter hjem sin første Oscar.

I de 3 årene eg bodde i Oslo, bodde eg under samme tak som Amund. Første året bodde vi på Ullern, sammen med Nicole som også er en danviking. Andre året var det bare vi to i Bygdøy Allé, og tredje året i Hegdehaugsveien sammen med Janne og Guro, som eg gikk på skole med. Amund bidro så til de grader med å skape en solrik hverdag for meg. Han har alltid passa på meg, og sørget for at eg har det bra. Han vet hva små gleder i hverdagen betyr, og han har gitt meg mange av de. Uttallige netter har blitt tilbragt på hverandres soverom der vi prata om livets utfordringer til sola stop opp, eller bare når vi ville ha en overnattingsgjest i ny og ne. Det var ikke uvanlig at våre overnattinger på hverandres soverom skyldtes ånder. Amund er like overtroisk som meg, om ikke verre. Vi kunne skremme livet av hverandre med spøkelsessnakk slik at vi ikke turte forlate rommet før det ble morgen og lyst igjen, om det så betydde at vi ble seine til skole og jobb. Det er ikke uten grunn at Amund var å se på Åndenes makt noen år tilbake. Overtroisk er en selvdiagnotisert tilstand, i likhet med mange andre sykdommer Amund og eg har lidd av iløpet av årene som har gått. I vårt desperate forsøk på å finne ut hva som feilte oss, kan eg garantere at vi har kræsja serveren til lommelegen.no ukentlig.

I årenes løp har Amund rukket å ta del i livet mitt på bondegården, og eg i Amunds liv hjemme hos mamma og pappa Karlsen, opptil flere ganger. Når mamma Karlsen sier eg er som dattera de aldri fikk, varmer det om hjertet mitt. Reidun og Sigurd har nesten blitt som et ekstra sett foreldre for meg, og de har gitt meg broren eg alltid ønska meg, men aldri fikk. For Amund har blitt som en bror for meg. Amund og eg kjenner hverandre inn og ut, og på godt og vondt. Det er den beste måten å kjenne han på og det at vi deler alle type hverdager med hverandre, enten det er gode eller dårlige, gjør vårt vennskap like ekte som livet selv. Han har alltid stilt opp for meg når det trengs, er en hjelpsom fyr, og Amund har til og med praktisert privat sykebil service. Tiden eg bodde i Oslo var legebesøkene mange og Amund var stort sett den som kjørte meg til og fra, og satt og holdt meg i hånda under legebesøket, eller når blodprøver skulle taes. Spekteret av legebesøkene Amund har tatt del i er stort. Det spraket fra sykemeldinger, halsbetennelser, ganglion eller senebetennelser og til dager man bare ikke ønsket å vandre på jorda lengre. Selv da pennicillinen som bekjempa halsbetennelsen min tok knekken på underlivet mitt og ga meg soppinfeksjon, var det Amund som ble med meg på apoteket for å finne medisiner som kunne kurere faenskapet. Selv et øyeblikk som dette, hvor vi begge stod og plukka produkter fra hyllene og leste produktbeskrivelser og virkningen av de forskjellige kremene, er et øyeblikk som er verdt å ta vare på. Det er verdt å ta vare på fordi Amund er en gutt det er verdt å klø seg ihjel for.

Eg vil hente frem et fint juleminne eg har med Amund. Det er faktisk ganske mange av de, men ett er spesielt fint. Eg drev og stressa med eksamen, stressa med livet, og ting falt fra hverandre bit etter bit. En av oppgavene på vi fikk utlevert på eksamen var å portrettere en kjendis. Hvem i alle dager skulle det blitt tenkte eg, jula er jo ikke akkurat tida hvor kjendiser har mest tid til overs. Ikke husker eg hvordan, men eg kom hvertfall over Hanne Krogh, og ble invitert til å fotografere henne etter konserten hun skulle holde i en kirke i Sør-Fron. Dagen kom hvor konserten skulle holdes. Etter å ha grått hele dagen og det nærmet seg ettermiddag og avreise, hadde eg egentlig bestemt meg for at eg ikke skulle dra. Følte ikke for å gå ut døra, og hadde heller ikke vært ute av døra på et par dager, ikke engang vært i butikken og kjøpt sjokomelk og godteri som ble inntatt i store mengder under eksamen. Amund er en flink hobbypsykolog og etter en liten prat ble vi enige om at vi skulle prøve å kjøre oppover. En liten kjøretur med Amund har alltid vært koselig, og med Kaptein Sabeltann og andre godbiter fra barndommen på høytalerne, skal det mye til for å holde igjen når Amund synger for full hals at han seilte til Karibien og ankret opp inatt. Amund har alltid et nytt yrke ventende på lur for fremtiden sin, ofte meget spesielle yrker, så når han finner ut at han skal starte opp som psykolog med bilen som kontor, skal eg med glede anbefale han. Eg angrer ikke et sekund på at vi dro å møtte en felles barndomshelt, for en liten stund var livet perfekt. Vakre toner og barneminner strømmet gjennom kroppen da Hanne sang Sonjas sang til julestjernen. Selvom eksamen gikk rett vest hadde vi en så fin opplevelse sammen at konting av eksamen ble lite betydningsfult.

Eg savner deg massivt, Amund. Eg savner ditt sprudlende vesen og ditt fine smil. Eg savner dine ablegøyer og alle de merkelige ting du tar deg til. Eg savner samboer Amund, men mest av alt savner eg bare din tilstedeværelse. Man kan ha deg rundt seg, ikke si et ord til hverandre, men likevel ha ført en samtale som har vart i 4 timer. Amund er et mummitroll, og som liten hadde eg aldri trodd deg om du sa eg skulle møte en ekte mummi i voksen alder. Eg er Lille My, og sammen har vi bekjempa de Hufsa´ene vi har møtt på i det virkelige liv. Eg har ikke ord for hvor mye eg gleder meg til å se ditt vakre ansikt igjen og eg siterer Mummisangen; Du store min som tiden flyr, nå er det tid for eventyr, med Mummi, Sniff og alle vennene, ja, dette blir nok spennende! Her kommer Mummi! Her kommer Mummi! Så er han her på ny igjen, vårt Mummitroll er alles venn. Med hale kort og med nese stor, det beste troll som fins på jord. Ja, det er Mummi! Ja, det er Mummi! Hvis du er ensom med deg selv, det er blitt mørkt og sent på kveld. Ingen leker med deg mer, hva er det tro som du da ser? En ekte Mummi! En ekte Mummi! Og når han strekker ut ei hand, og sier kom til Mummiland, da vil du ikke nøle litt, fordi du nettopp nå har blitt. Venn med Mummi! Venn med Mummi! Det at eg enda ikke har klart å finne en britisk versjon av deg er litt trist, men også veldig fint. Det viser at ingen er som deg, og at du er helt spesiell i livet mitt. Takk for at du kom inn i livet mitt og er en del av julekalenderen min ♥

 

#hannekrogh #venner #jul #advent #hannesjulekalender #julekalender #adventskalender #førjulstid #norge #hjerte #glede #lykke #minner #kjærlighet #hverdag #hjertesmil #mummitrollet #mummidalen #sørfron #julekonsert #musikk

4 kommentarer

mams

15.12.2014 kl.06:04

Gode Amund <3

Hanne

15.12.2014 kl.20:15

mams: Helt riktig! :)

Mummi

14.12.2016 kl.08:19

💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞💞

Hanne

23.12.2016 kl.00:56

Mummi: En perlerad av hjerter sendes til deg og!

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

27, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. Eg har andre smykker også og de lager eg selv under navnet SMED. No om dagen er eg ofte å se med forskjellige barnevogner med søtnoser i også. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits