17 Des ♥ Roger



Mange vil nok reagere på at luke nummer 17 tildeles en tidligere kjæreste. Først og fremst er det viktig å huske på at Roger sin status i livet er ikke bare å være min tidligere kjæreste. Man deler livene våre med så uendelig mange mennesker i denne verden, både på godt og vondt, og på uendelig mange forskjellige måter. Vi har alle forskjellige relasjoner til hverandre. Siden min julekalender handler om å trekke frem de personene i livet mitt som har gjort hverdagen min lettere når den har vært ufin, må den også inkludere Roger. Eg tilbragte tross alt godt over 2 år sammen med han. Luka er vel fortjent og eg skal fortelle deg hvorfor.

Roger møtte eg da eg begynte min toårige utdannelse på Bilder Nordic. Vi hadde ikke noe særlig med hverandre å gjøre før etter eg hadde vært borte fra skolen noen uker grunnet sykdom. En kveld i slutten av september var vi en gjeng fra skolen som dro på utestedet Blå, deriblant Roger, og etter det såg du oss sjeldent hver for oss.

Dagene passerte og eg var trøttere og trøttere for hver skoledag som stod for tur. Kveldene hos Roger ble seinere og seinere. Vi hadde altfor mye å prate om. Til slutt ble det så seint at det ikke var vits å engang dra hjem før eg skulle på skolen igjen. Eg begynte å sove over hos Roger og selvom hele verden visste at det var noe mellom oss, var dette informasjon som var ganske nytt for oss. Eg kan med hånden på hjertet si at vi bare var venner, og det tok et par måneder før noe som helst skjedde mellom oss. 19. november fikk eg min første suss fra Roger, og tiden etter ble som tiden etter Blå, du såg sjeldent at han ikke sussa på meg.

Det er ganske morsomt å tenke på hvordan eg endte opp med å sove hos Roger. Han var på besøk hos meg i Bygdøy Allé en kveld, vi skulle lage lasagne og kose oss med film eller tv. Vi satte stekeovnen på og oppdaget fort at vi hadde glemt å handle noe på butikken og stakk ut igjen for å kjøpe det vi manglet. Eg hadde vandret rundt i pysjbuksa hele dagen, en doughnut av et hår i strikk på hodet, og orka ikke bytte for en liten tur rundt hjørnet til Bunnpris. Eg slengte på meg jakka over bekledningen og tok med meg bankkortet mitt. Roger kom etter og smelte igjen døra. Smekklås er en fantastisk ting til tider, men ikke i de tider når du oppdager at nøklene ligger igjen på kjøkkenbordet og at Amund, fyren som du deler leilighet med, er i Larvik for et par dager. I og med at ovnen stod på i leiligheten måtte vi kontakte lederen i sameiet. Da det ikke fantes ekstranøkler måtte vi bare skru av sikringene til leiligheten, og ta turen til Roger istedet. Glemmer aldri synet av fanget mitt der eg tviholdt på det  som var min eneste eiendel i den stund, en rosa Jordan tannbørste med mintgrønne buster på fra 7 eleven, mens eg kjører trikk gjennom Oslos gater i pysjen. Den trikketuren ble en enveisbillett, eg ble stort sett værende mesteparten av tiden min hos Roger etter det.

Eg er ikke perfekt. Ikke Roger heller, men Roger var snill, fryktelig snill. Med han var eg alltid trygg og det var lite som skremte meg sålenge eg visste han stod i andre enden og venta på meg eller tok meg imot. Skolen var vanskelig til tider, noen ganger så vanskelig at eg ikke fikk det til. Ikke nødvendigvis alltid skolearbeidet, men også det å fungere i hverdagen. Roger gjorde livet mitt lettere på mange måter, men samtidig fryktelig vanskelig. Eg ble altfor glad i Roger, mye mer enn eg hadde planlagt å bli. Dette var det største problemet vårt, vi brukte så forbanna lang tid på å finne ut at det var hverandre vi ville ha, at når vi hadde kommet til konklusjonen, hadde vi et hav av problemer å forholde oss til. Alle problemer selvskapte i blindhet av hva vi hadde rett foran øynene på oss, og benektelse for hva vi ville. Vi var begge i en posisjon livredde for å bli såret, og ved det såret vi hverandre.

Alle var stivpynta i dress, kjoler, paljetter og alt annet som glitrer. Vin og øl var kommet i glassene på Onkel Donald Bar i Universitetsgata i Oslo, det var klart for julefest med Bilder Nordic. Kvelden var strålende, så strålende at de fleste var i overkant berusa, og alle mørke ringer under øynene våre var sminka bort. Vi hadde en vellykket avslutning på et flott semester. Vi minnes de gode stundene vi hadde hatt den høsten, og var klar for en velfortjent ferie, alle mann, før vi tok fart på vårsemesteret, og siste semester ved skolen.

Da Roger og eg kom hjem begynte vi å krangle. gjen var det ulumskheter fra tidligere som dukket opp. I starten gikk det greit og eg gikk bare på badet og gråt og gråt, men etterhvert kjente eg at eg ikke taklet stresset. Det er en velkjent sak at eg ikke tåler konfrontasjoner eller krangling. Ikke nødvendigvis fordi eg ikke tåler det i seg selv tror eg, men eg overanalyserer alt og tror alltid det er vennskapets, eller i dette tilfellet, forholdets undergang. Eg klarer ikke tenke rasjonelt, og verden raser rundt meg. Eg ble mer og mer urolig og gråt hyppigere og hyppigere. Eg kunne kjenne at dette kom ikke til å ende godt. Minnet av denne kvelden er litt slørete. Eg var så sjukt sliten, da Roger hadde vært innlagt på sjukehuset en uke før grunnet smerter i bryst og hjerte. Eg var livredd for at han skulle bli tatt fra meg. Igjen var optimisten i meg totalt fraværende. Det var vel den panikken som tok meg denne kvelden også. Ikke at han skulle dø nødvendigvis, men bli borte fra livet mitt.

Eg låg i gangen, vred meg i indre og ytre smerte. Hvordan eg kom hit, husker eg egentlig ikke. Eg hylte så hele nabolaget og kvartalet bortenfor der igjen må ha hørt meg. Roger prøvde å roe meg ned så godt han kunne, men ingenting hjalp. Roger var i tlf og da eg oppdaget at mamma var i andre enden, ble eg enda mer hysterisk. Hysterisk for at mamma skulle sette seg på første fly til Oslo, og at eg da skulle føle meg enda mer som en byrde for alle rundt meg. Mamma kom ikke, men det gjorde ambulansen. Eg vet egentlig ikke hva som hadde gjort meg mest hysterisk, men ambulansepersonell som prøver å stikke nåler i deg, kommer på min topp 3 liste. Eg var en sprellemann i gangen, og det var umulig for dem å gjøre noe som helst. Etter å ha kjempa imot 4 personer, tror eg, fikk de endelig spent meg fast på en båre. De aller fleste som får panikkanfall og begynner å hyperventilere, besvimer etter kort tid om de ikke får kontroll på pusten sin. I mitt tilfelle, skjer dette aldri. Leger har tidligere sagt at det er helt utrolig at det er mulig å holde det gående så lenge. Mange ganger skulle eg ønske at eg bare svima av. Smerten og krampene, både fysisk og psykisk, mens det pågår er mildt sagt jævlige. Leddene vrir og vender på seg, og låser seg i akkurat den stillingen de vil. Om du pirker borti de låste delene av meg, så mye som bare stryker en låst hånd, kjennes det ut som om du brekker av kroppsdelen du berører. Kombinasjonen av låste opphovnede ledd og en kropp som ikke vil ligge i ro, er dømt til å ha et ufint utfall. Det fikk det denne kvelden også. Eg har ikke store minner om hva som skjedde etter at vi ankom sykehuset, ei heller hvor mange timer det hele foregikk. Eg husker at eg klorte meg selv til blods, smalt hodet i både vegg og gulv, og ville bare ut. Synet av det stygge sykehusgulvet i plastikk med forskjellige gråtoner i som var lagt i gangene, ser eg for meg perfekt enda. Det er vel det nærmeste eg kom noen som helst detalj, der eg slepte meg selv bortover gulvet, i håp om å greie å forlate bygget. Selvom eg ikke kom over målstreken, og blei spruta champagne på mens eg ligger og krøller meg i det norske flagg av total utmattelse etter løpet mitt, skal eg hvertfall ha for innsatsen.

Etter en velfortjent juleferie, var vi på plass i Oslo igjen, klar for siste innspurt på skolen. Det skulle også bli siste innspurt på forholdet vårt. Idioti fikk eg helt nytt ansikt dette halvåret. Vi kom nærmere hverandre, men visste at det skulle ta slutt. Forholdet skulle hvertfall ta slutt slik vi kjente det. Igjen var det de trangsynte demonene i oss selv som hadde herjet altfor lenge. Vi planlagte livene våre forskjellig, og endte opp med å skyve hverandre bort, før panikken tok oss, og alt vi ville var å være sammen. Sommeren kom, og det nærmet seg avreise for både Roger og meg selv. Roger til San Francisco, eg til London. Eg kan huske den tårevåte avskjeden på Gardermoen som om det var igår. Vi bodde begge hjemme hos foreldrene våre siste delen av sommeren. Eg på bondegården, han i Fredrikstad. Det var et hav av ting og tang som skulle fikses for oss begge, og plutselig kom dagen da Roger skulle fly over Atlanteren på nye eventyr. Eg var sint, skuffet og lei meg. Til tider er eg det enda. Mest av alt fordi Roger var i besittelse av min lykke. Han var den som kunne enten gjøre den bedre, eller verre. San Francisco planene fortalte han meg ikke om, før langt uti året. Likevel hadde eg fått vite om de av andre, og gikk å venta på at han skulle si noe. Det var mye sinne og frustrasjon i forholdet vårt i denne perioden. Det kom nok av at vi begge såg hvilken vei det bar, men ingen av oss egentlig ønsket det. Roger venta lengre og lengre med å fortelle meg det, han gruet seg, fordi han selv gruet seg til å forlate meg. Ting ble mindre intenst mellom oss etter at vi hadde snakka ut, likevel var det ufint å leve i et forhold vi begge følte hadde en utløpsdato. Roger og Hanne, best før utgangen av august 2012.

Vel plassert på hver vår ende av jordkloden, ble ting på mange måter lettere. Vi var begge opptatte med å tilpasse oss nye liv. Livene uten hverandre. Det at tidsforskjellen var såpass stor, gjorde ikke ting lettere. Det var fryktelig vanskelig å få snakket sammen, og man kunne sjeldent prate når man følte for, de fleste samtaler måtte være avtalt. Eg savnet Roger fryktelig mye, og det gikk ikke en dag uten at eg tenkte på han, og om våre valg av fremtiden vår var riktige eller galt. Det gikk veldig opp og ned med hvordan avstandsforholdet vårt fungerte. Til tider veldig bra, til tider fungerte det ikke i det hele tatt. Eg greide aldri å gi slipp på følelsen av urettferdighet, og derfor greide eg heller ikke å glede meg på Rogers vegne, noe som igjen førte til at vi hadde mindre å snakke om. De som sier at man er ansvarlig for sin egen lykke lyger. Til dels er man det, men så fort man involverer seg i andre menneskers liv, har de en påvirkning på lykken din også. Roger hadde i veldig stor grad påvirkning på min.

Tiden frem mot jul var en prøvelse, og da jula kom, var eg livredd for å møte Roger igjen. Livredd for begge utfall. Livredd for å ikke skulle ønske å være hans, likevel livredd for å skulle ønske å være hans. Livet føltes så urettferdig, og den dag idag føles det iblant enda urettferdig at vi gikk hver vår vei.

2013 kom og et par måneder ut i året var eg 13kg lettere på tå enn da eg ankom England. Det var så ekstremt mye stress i hverdagen, og helt siden juleferien kjente eg Roger og eg bli revet mer og mer fra hverandre. Vi var som osten på en amerikansk pizza, man drar og drar, og vet at det kommet til å rakne, det er bare et spørsmål om tid. 10. mars var datoen da osten ga etter og raknet. Da hadde vi dratt i pizzaen i litt over 8 måneder. Allerede da vi dro hver vår vei frykta eg dette utfallet, så sånn sett syns eg 8 måneder som avstandskjærester var godt jobba. Det var på en måte en letteste, men samtidig fryktelig vondt. Heldigvis hadde eg besøk av ei venninne da dette skjedde, og en skulder å gråte på er aldri feil. Uansett hvor mange timer krimserier Roger og eg har lagt bak oss, visste eg at ingen etterforskning ville finne beviser på hvorfor vi skulle holde sammen.

Den dag idag savner eg Roger mye, noen ganger fryktelig mye. Roger var min bestevenn, ikke bare min kjæreste, og eg mista begge. Tiden leger ikke alle sår, men den hjelper for å få ting til å virke fjernere. Den hjelper fordi man får flere perspektiv. I det fjerne minnes eg en fin tid fresende rundt på scooter i Paris, late søndager og ellers late fridager. Det er rart hvordan all tid blir viktigere og mer betydningsfull når man ikke har den lengre. Roger vil alltid ha en plass i hjertet mitt, og det gleder meg at han har vært i livet mitt og gitt meg såpass mange hjertesmil at han har gjort seg vel fortjent til en luke i min julekalender. Selvom det her nevnes ting fra mitt tragiske synspunkt på livet, var det balansen av det og de små hverdagsgledene ved Roger som gjorde det så fint. Roger var for andre en hard og barsk kar. Eg fikk komme på innsiden, og fikk oppleve Roger bløt som smelta iskrem på sommeren. Rotta, for alltid takk ♥

 

#jul #bestevenn #kjæreste #juletid #julebord #førjulstid #julekalender #hannesjulekalender #adventskalender #christmas #advent #london #england #norge #oslo #sanfrancisco #usa #forhold #bildernordic #helse #sykehus #panikkanfall

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits