17 Des ♥ Roger



Mange vil nok reagere p at luke nummer 17 tildeles en tidligere kjreste. Frst og fremst er det viktig huske p at Roger sin status i livet er ikke bare vre min tidligere kjreste. Man deler livene vre med s uendelig mange mennesker i denne verden, bde p godt og vondt, og p uendelig mange forskjellige mter. Vi har alle forskjellige relasjoner til hverandre. Siden min julekalender handler om trekke frem de personene i livet mitt som har gjort hverdagen min lettere nr den har vrt ufin, m den ogs inkludere Roger. Eg tilbragte tross alt godt over 2 r sammen med han. Luka er vel fortjent og eg skal fortelle deg hvorfor.

Roger mtte eg da eg begynte min torige utdannelse p Bilder Nordic. Vi hadde ikke noe srlig med hverandre gjre fr etter eg hadde vrt borte fra skolen noen uker grunnet sykdom. En kveld i slutten av september var vi en gjeng fra skolen som dro p utestedet Bl, deriblant Roger, og etter det sg du oss sjeldent hver for oss.

Dagene passerte og eg var trttere og trttere for hver skoledag som stod for tur. Kveldene hos Roger ble seinere og seinere. Vi hadde altfor mye prate om. Til slutt ble det s seint at det ikke var vits engang dra hjem fr eg skulle p skolen igjen. Eg begynte sove over hos Roger og selvom hele verden visste at det var noe mellom oss, var dette informasjon som var ganske nytt for oss. Eg kan med hnden p hjertet si at vi bare var venner, og det tok et par mneder fr noe som helst skjedde mellom oss. 19. november fikk eg min frste suss fra Roger, og tiden etter ble som tiden etter Bl, du sg sjeldent at han ikke sussa p meg.

Det er ganske morsomt tenke p hvordan eg endte opp med sove hos Roger. Han var p besk hos meg i Bygdy All en kveld, vi skulle lage lasagne og kose oss med film eller tv. Vi satte stekeovnen p og oppdaget fort at vi hadde glemt handle noe p butikken og stakk ut igjen for kjpe det vi manglet. Eg hadde vandret rundt i pysjbuksa hele dagen, en doughnut av et hr i strikk p hodet, og orka ikke bytte for en liten tur rundt hjrnet til Bunnpris. Eg slengte p meg jakka over bekledningen og tok med meg bankkortet mitt. Roger kom etter og smelte igjen dra. Smekkls er en fantastisk ting til tider, men ikke i de tider nr du oppdager at nklene ligger igjen p kjkkenbordet og at Amund, fyren som du deler leilighet med, er i Larvik for et par dager. I og med at ovnen stod p i leiligheten mtte vi kontakte lederen i sameiet. Da det ikke fantes ekstrankler mtte vi bare skru av sikringene til leiligheten, og ta turen til Roger istedet. Glemmer aldri synet av fanget mittder eg tviholdt p det som var min eneste eiendel i den stund,en rosa Jordan tannbrste med mintgrnne buster p fra 7 eleven, mens eg kjrer trikk gjennom Oslos gater i pysjen. Den trikketuren ble en enveisbillett, eg ble stort sett vrende mesteparten av tiden min hos Roger etter det.

Eg er ikke perfekt. Ikke Roger heller, men Roger var snill, fryktelig snill. Med han var eg alltid trygg og det var lite som skremte meg slenge eg visste han stod i andre enden og venta p meg eller tok meg imot. Skolen var vanskelig til tider, noen ganger s vanskelig at eg ikke fikk det til. Ikke ndvendigvis alltid skolearbeidet, men ogs det fungere i hverdagen. Roger gjorde livet mitt lettere p mange mter, men samtidig fryktelig vanskelig. Eg ble altfor glad i Roger, mye mer enn eg hadde planlagt bli. Dette var det strste problemet vrt, vi brukte s forbanna lang tid p finne ut at det var hverandre vi ville ha, at nr vi hadde kommet til konklusjonen, hadde vi et hav av problemer forholde oss til. Alle problemer selvskapte i blindhet av hva vi hadde rett foran ynene p oss, og benektelse for hva vi ville. Vi var begge i en posisjon livredde for bli sret, og ved det sret vi hverandre.

Alle var stivpynta i dress, kjoler, paljetter og alt annet som glitrer. Vin og l var kommet i glassene p Onkel Donald Bar i Universitetsgata i Oslo, det var klart for julefest med Bilder Nordic. Kvelden var strlende, s strlende at de fleste var i overkant berusa, og alle mrke ringer under ynene vre var sminka bort. Vi hadde en vellykket avslutning p et flott semester. Vi minnes de gode stundene vi hadde hatt den hsten, og var klar for en velfortjent ferie, alle mann, fr vi tok fart p vrsemesteret, og siste semester ved skolen.

Da Roger og eg kom hjem begynte vi krangle. gjen var det ulumskheter fra tidligere som dukket opp. I starten gikk det greit og eg gikk bare p badet og grt og grt, men etterhvert kjente eg at eg ikke taklet stresset. Det er en velkjent sak at eg ikke tler konfrontasjoner eller krangling. Ikke ndvendigvis fordi eg ikke tler det i seg selv tror eg, men eg overanalyserer alt og tror alltid det er vennskapets, eller i dette tilfellet, forholdets undergang. Eg klarer ikke tenke rasjonelt, og verden raser rundt meg. Eg ble mer og mer urolig og grt hyppigere og hyppigere. Eg kunne kjenne at dette kom ikke til ende godt. Minnet av denne kvelden er litt slrete. Eg var s sjukt sliten, da Roger hadde vrt innlagt p sjukehuset en uke fr grunnet smerter i bryst og hjerte. Eg var livredd for at han skulle bli tatt fra meg. Igjen var optimisten i meg totalt fravrende. Det var vel den panikken som tok meg denne kvelden ogs. Ikke at han skulle d ndvendigvis, men bli borte fra livet mitt.

Eg lg i gangen, vred meg i indre og ytre smerte. Hvordan eg kom hit, husker eg egentlig ikke. Eg hylte s hele nabolaget og kvartalet bortenfor der igjen m ha hrt meg. Roger prvde roe meg ned s godt han kunne, men ingenting hjalp. Roger var i tlf og da eg oppdaget at mamma var i andre enden, ble eg enda mer hysterisk. Hysterisk for at mamma skulle sette seg p frste fly til Oslo, og at eg da skulle fle meg enda mer som en byrde for alle rundt meg. Mamma kom ikke, men det gjorde ambulansen. Eg vet egentlig ikke hva som hadde gjort meg mest hysterisk, men ambulansepersonell som prver stikke nler i deg, kommer p min topp 3 liste. Eg var en sprellemann i gangen, og det var umulig for dem gjre noe som helst. Etter ha kjempa imot 4 personer, tror eg, fikk de endelig spent meg fast p en bre. De aller fleste som fr panikkanfall og begynner hyperventilere, besvimer etter kort tid om de ikke fr kontroll p pusten sin. I mitt tilfelle, skjer dette aldri. Leger har tidligere sagt at det er helt utrolig at det er mulig holde det gende s lenge. Mange ganger skulle eg nske at eg bare svima av. Smerten og krampene, bde fysisk og psykisk, mens det pgr er mildt sagt jvlige. Leddene vrir og vender p seg, og lser seg i akkurat den stillingen de vil. Om du pirker borti de lste delene av meg, s mye som bare stryker en lst hnd, kjennes det ut som om du brekker av kroppsdelen du berrer. Kombinasjonen av lste opphovnede ledd og en kropp som ikke vil ligge i ro, er dmt til ha et ufint utfall. Det fikk det denne kvelden ogs. Eg har ikke store minner om hva som skjedde etter at vi ankom sykehuset, ei heller hvor mange timer det hele foregikk. Eg husker at eg klorte meg selv til blods, smalt hodet i bde vegg og gulv, og ville bare ut. Synet av det stygge sykehusgulvet i plastikk med forskjellige grtoner i som var lagt i gangene, ser eg for meg perfekt enda. Det er vel det nrmeste eg kom noen som helst detalj, der eg slepte meg selv bortover gulvet, i hp om greie forlate bygget. Selvom eg ikke kom over mlstreken, og blei spruta champagne p mens eg ligger og krller meg i det norske flagg av total utmattelse etter lpet mitt, skal eg hvertfall ha for innsatsen.

Etter en velfortjent juleferie, var vi p plass i Oslo igjen, klar for siste innspurt p skolen. Det skulle ogs bli siste innspurt p forholdet vrt. Idioti fikk eg helt nytt ansikt dette halvret. Vi kom nrmere hverandre, men visste at det skulle ta slutt. Forholdet skulle hvertfall ta slutt slik vi kjente det. Igjen var det de trangsynte demonene i oss selv som hadde herjet altfor lenge. Vi planlagte livene vre forskjellig, og endte opp med skyve hverandre bort, fr panikken tok oss, og alt vi ville var vre sammen. Sommeren kom, og det nrmet seg avreise for bde Roger og meg selv. Roger til San Francisco, eg til London. Eg kan huske den trevte avskjeden p Gardermoen som om det var igr. Vi bodde begge hjemme hos foreldrene vre siste delen av sommeren. Eg p bondegrden, han i Fredrikstad. Det var et hav av ting og tang som skulle fikses for oss begge, og plutselig kom dagen da Roger skulle fly over Atlanteren p nye eventyr. Eg var sint, skuffet og lei meg. Til tider er eg det enda. Mest av alt fordi Roger var i besittelse av min lykke. Han var den som kunne enten gjre den bedre, eller verre. San Francisco planene fortalte han meg ikke om, fr langt uti ret. Likevel hadde eg ftt vite om de av andre, og gikk venta p at han skulle si noe. Det var mye sinne og frustrasjon i forholdet vrt i denne perioden. Det kom nok av at vi begge sg hvilken vei det bar, men ingen av oss egentlig nsket det. Roger venta lengre og lengre med fortelle meg det, han gruet seg, fordi han selv gruet seg til forlate meg. Ting ble mindre intenst mellom oss etter at vi hadde snakka ut, likevel var det ufint leve i et forhold vi begge flte hadde en utlpsdato. Roger og Hanne, best fr utgangen av august 2012.

Vel plassert p hver vr ende av jordkloden, ble ting p mange mter lettere. Vi var begge opptatte med tilpasse oss nye liv. Livene uten hverandre. Det at tidsforskjellen var spass stor, gjorde ikke ting lettere. Det var fryktelig vanskelig f snakket sammen, og man kunne sjeldent prate nr man flte for, de fleste samtaler mtte vre avtalt. Eg savnet Roger fryktelig mye, og det gikk ikke en dag uten at eg tenkte p han, og om vre valg av fremtiden vr var riktige eller galt. Det gikk veldig opp og ned med hvordan avstandsforholdet vrt fungerte. Til tider veldig bra, til tider fungerte det ikke i det hele tatt. Eg greide aldri gi slipp p flelsen av urettferdighet, og derfor greide eg heller ikke glede meg p Rogers vegne, noe som igjen frte til at vi hadde mindre snakke om. De som sier at man er ansvarlig for sin egen lykke lyger. Til dels er man det, men s fort man involverer seg i andre menneskers liv, har de en pvirkning p lykken din ogs. Roger hadde i veldig stor grad pvirkning p min.

Tiden frem mot jul var en prvelse, og da jula kom, var eg livredd for mte Roger igjen. Livredd for begge utfall. Livredd for ikke skulle nske vre hans, likevel livredd for skulle nske vre hans. Livet fltes s urettferdig, og den dag idag fles det iblant enda urettferdig at vi gikk hver vr vei.

2013 kom og et par mneder ut i ret var eg 13kg lettere p t enn da eg ankom England. Det var s ekstremt mye stress i hverdagen, og helt siden juleferien kjente eg Roger og eg bli revet mer og mer fra hverandre. Vi var som osten p en amerikansk pizza, man drar og drar, og vet at det kommet til rakne, det er bare et sprsml om tid. 10. mars var datoen da osten ga etter og raknet. Da hadde vi dratt i pizzaen i litt over 8 mneder. Allerede da vi dro hver vr vei frykta eg dette utfallet, s snn sett syns eg 8 mneder som avstandskjrester var godt jobba. Det var p en mte en letteste, men samtidig fryktelig vondt. Heldigvis hadde eg besk av ei venninne da dette skjedde, og en skulder grte p er aldri feil. Uansett hvor mange timer krimserier Roger og eg har lagt bak oss, visste eg at ingen etterforskning ville finne beviser p hvorfor vi skulle holde sammen.

Den dag idag savner eg Roger mye, noen ganger fryktelig mye. Roger var min bestevenn, ikke bare min kjreste, og eg mista begge. Tiden leger ikke alle sr, men den hjelper for f ting til virke fjernere. Den hjelper fordi man fr flere perspektiv. I det fjerne minnes eg en fin tid fresende rundt p scooter i Paris, late sndager og ellers late fridager. Det er rart hvordan all tid blir viktigere og mer betydningsfull nr man ikke har den lengre. Roger vil alltid ha en plass i hjertet mitt, og det gleder meg at han har vrt i livet mitt og gitt meg spass mange hjertesmil at han har gjort seg vel fortjent til en luke i min julekalender. Selvom det her nevnes ting fra mitt tragiske synspunkt p livet, var det balansen av det og de sm hverdagsgledene ved Roger som gjorde det s fint. Roger var for andre en hard og barsk kar. Eg fikk komme p innsiden, og fikk oppleve Roger blt som smelta iskrem p sommeren. Rotta, for alltid takk♥

#jul #bestevenn #kjreste #juletid #julebord #frjulstid #julekalender #hannesjulekalender #adventskalender #christmas #advent #london #england #norge #oslo #sanfrancisco #usa #forhold #bildernordic #helse #sykehus #panikkanfall

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite p ubestemt tid. Teen har ikke gtt til hode p meg enda, og Heinz sine hvite bnner i tomatsaus forblir upnet p boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte se med 5 forskjellige barnevogner med stnoser i, eller med en kjkkensleiv i hnda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask p stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits