18 Des ♥ Karianne. Tarald. Nicole. Cristian.






Danvik ga meg mange fine mennesker. I dager som dette er det viktig å huske på da ting var bedre, og menneskene som var med på å gjøre ting bedre.

 

Karianne snakket eg første gang med under en introduseringsrunde i journalistikklassen, der vi ble bedt om å fortelle de andre i klassen om personen man var gruppert med. Ingen av oss var særlig god på å spørre de spørsmålene vi skulle og av oss skulle det bli journalister liksom. Presentasjonen lød sånn ca slik: Dette er Karianne. Ho kommer fra Lørenskog og har en søster som er klarsynt. Dette er Hanne. Ho har tre søstre og er oppvokst på gård i Bergen. Har mange sauer.

 

Karianne, eller CountryAnne som eg liker å kalle ho, er antageligvis den eneste beboer på 26, født og oppvokst i Oslo, som er en massiv Hellbillies fan. Så fan at du får sjokk når ho presenterer seg og ikke er fra Ål. Siden eg er bygdejente ligger jo såklart Hellbillies mitt hjerte nært også. Vi har enda ikke kommet oss på hverken countryen i Seljord eller Vinstra, men vi har starta Hellbillies turnétradisjon, og det er en god start. I en alder av 97 år kommer vi nok enda til å svinge oss til bonderytmen til det slår sprekker i lårhalsene våre. Enten det blir på hverandres sykehjemsrom eller med gåstolen til Oslo Spektrum gjenstår å se.

 

Vi var også begge veldig glad i Kurt Nilsen da vi gikk på Danvik. Sleipe som vi var, kjøpte vi oss konsertbilletter da bergenseren ankom Drammen, og brukte vår journaliststudent status for å komme backstage. Vi var begge så starstruck og med kjeven på slep at heller ikke her var journalistferdighetene noe å skryte av. Vi kunne hvertfall skryte av en selfie med Kurt av årgang 2007. I 2010 skulle vi bli gjenforent med bergenseren i vårt liv, denne gang på julekonsert i Lillestrøm. Eg var fryktelig dårlig psykisk i juletider det året husker eg. Eg kom meg aldri ut døren og tiden begynte å renne ut. Karianne og eg dro fra forskjellige steder og skulle møtes på stasjonen i Lillestrøm. Eg var helt kvalm og uvel mange timer i forveien, bare tanken på å ta toget og muligens ikke finne frem, stressa meg like mye som om eg skulle løpt fra en løve i hælene. Som alltid hadde eg en engel som våka over meg, mamma hjemme på bondegården. Mamma fikk meg i en taxi og sendt avgårde til julekonsert. Kurt ringa jula inn, men han ringa også inn reseptfritt valium, som gjorde at eg ikke angrer et sekund på at eg dro. Det er en av de fineste konsertene eg har vært på, og et av de fineste minnene eg har sammen med min trofaste konsertkompanjong.

 

Nestemann på listen er Tarald, hvor i herrens navn starter man? Tarald er et eventyr av de sjeldne, et fyrverkeri. Tarald har samme sans for humor som eg, vi har samme musikksmak, som i likhet med Karianne, ofte kunne vært spilt på en countryfestival. Tarald er også min faste dansepartner i swing på fest. Vi har svinga og snurra stjerten uttallige ganger. Vi har looka out the back door, seen the rain coming down on a sunny day og seen a bad moon rising.

 

Tarald har et energinivår som de fleste andre av oss ikke har, dette kommer vel med i yrkeslivet. Han er en jobbemaskin og han er flink til det han gjør. Døgnet hans består av 28 timer, skvist inn i 24 timer som vi andre har å rutte med. Tarald sin store drøm da han var liten var å få jobbe i NRK når han ble stor. Tarald har enda ikke blitt voksen og stor, men han har jobba i NRK. NRK har i seinere tid blitt en morsommere, dristigere, og til tider på kanten kanal, akkurat som Tarald. Eg er overbevist om at Taralds ansettelse i NRK sprita opp hverdagen i studio på Majorstua. Han sier ting som de er, enten det er positivt eller negativt. Man finner ikke en ærligere person enn Tarald. Tarald var ærlig med meg fra første stund. Mitt første møte med Tarald var i kantina på Danvik Folkehøgskole da han kom og kjefta på meg fordi eg hang mye sammen med romkameraten hans. Dette var en av de første dagene på folkehøgskolen, om ikke kanskje til og med den aller første.

 

Eg er takknemlig for at Tarald kjefta på meg. Ikke fordi eg fortjente det, men fordi det oppstod kontakt mellom meg og denne artige skruen fra Arendal. Eg fikk en venn for livet og han er den dag idag fremdeles en av de beste eg har. Antageligvis har eg hatt flere pysjparty sammen med Tarald enn med alle mine barndomsvenninner til sammen. Tarald er også av den typen som ringer ofte bare for å slå av en prat. Vi har hatt uttallige hyggelige telefonsamtaler og Telenor har nok tjent mer på han enn mine barndomsvenninner og nåværende venninner. Vennskapet med Tarald settes utrolig stor pris på, det er antageligvis det rareste vennskapet eg har uten å kunne beskrive hvorfor, men desidert et av de viktigste også.

 

Tarald vet å nyte livet. Han er glad i en god fest, men også koselige kjøreturer med Kaptein Sabeltann på øret. Tarald er glad i god mat, men han er veldig spesifikk på hvor maten må komme fra, Thailand eller Japan. Du ser han sjeldent uten et brett eller to med sushi. Taralds inntak av sushi er definitivt større enn en gjennomsnittlig japaner, og han er derav med på å dra salget betraktelig lengre opp på fiskemarkedet i Tsukiji, Tokyo. Ca 23.7% av inntektene til fiskerne er det den lille smilende thaigutten fra Arendal som står for. Han påpeker alltid at Thailand er smilets land og det gjør han rett i, det finnes ikke noen med et bredere og mer gledesspredende smil enn Tarald.

 

Nicole var også en av journalistene på Danvik. Vårt bofellesskap starta allerede her, men ikke som romkamerater gjennom hele året. Første gang vi delte husrom sånn offisielt, var da vi dro til USA på skoletur på slutten av skoleåret. Uoffisielt har vi delt rom på Danvik etter en fuktig kveld på byen. Uansett hvor glad eg er i Nicole så har du feile forhåpninger om den forrige setningen misleda deg. Det har seg slik at Nicole bodde i 2 etg. i hovedbygget på skolen. Det vil si at for å komme forbi nattevaktene må man inn hovedinngangen, og opp en etasje til. Eg derimot, bodde i øverste etasje i singelbygget, hvor vi alle hadde enmannsrom. Der var det stort sett ikke noe problem å komme seg usett hjem fra byen. I helgene var det nok ikke uvanlig at beboertallet ble doblet i singelbygget, av diverse forskjellige årsaker.

 

Nicole flytta til Oslo mens eg ble værende et år til på Danvik, før eg selv pakka kofferten og dro til tigerstaden for å søke lykken. Første året eg bodde i Oslo var eg så heldig å få være samboer med Nicole i et koselig kollektiv på Ullern, der Amund utgjorde siste bladet i trekløveren. Selv om Amund var skuespiller og teatermann, var det nok Nicole og eg som trålet Oslo rundt flere ganger på leit etter det perfekte kostymet til vår månedlige temafest i Ullernfaret. Temaene har vært mange, blant annet Disney, karneval, Tim Burton, jungelfest, nissefest og Las Vegas, som for øvrig var den beste av de alle. Ingen begrunnelse nødvendig, for som alle vet, det som skjer i Vegas, blir i Vegas. Kostymene har vært mange også, Harry Potter, Amy Winehouse, tiger, masaiikriger, Sweeney Todd, Rafiki og Magica. Eg har mange kjendisvenner, og i likhet med Askepott, er Magica også en av mine kjendisvenner. Om du trodde at Magica er fra Tryll, tar du feil. Ho er fra Fredrikstad, er 26 år og heter egentlig Nicole.

 

Vi har alltid vært glad i tema. Det var ikke uvanlig at vi pynta opp leiligheten med internasjonale effekter og flagg, dekka til et søtt lite fransk bord med rødrutete duk mens vi spiste frokostbaguettene våre og titta på det yrende livet i Ullernfaret. En kveld kunne bli nokså romantisk med soundtracks fra Lady og Landstrykeren på øret, italienske flagg på bordet, og spaghetti bolognese på tallerken. Det kunne til tider bli så romantisk at det var like før nesa mi ble full i tomatsaus idet eg rulla ene kjøttbollen min over på Nicoles tallerken.

 

Nicole var en fin person å dele husrom med, men alle ting som starter, må også ende. Ullernfaret trioen som bestod av Nicole, Amund og meg ble splitta da juni utløpte. Amund og eg flytta til Frogner, Nicole dro til Granada for å ta en spansk en, eller to. Nicole og Amund hadde tidligere vært med på innspilling av Åndenes Makt, men serien ble holdt igjen i nesten to år, før den skulle sendes på tv en oktoberkveld i 2010. Vi var samlet en gjeng fra folkehøgskolen hjemme hos Amund og eg for å få med oss denne severdigheten sammen. Kjæresten til Nicole kom også og hadde med seg noen venner, inkludert Skrik. Skrik var stygg som faen helt til ho dro av seg maska, og Nicole sitt ansikt var toppen av den svarte kappa istedet. I lykke stod tårene vannrett ut av trynet på meg.

 

No har eg bodd i England i 3 år snart, og har vært så heldig å ha Nicole boende her fem av de månedene. Det at Nicole er globetrotter som meg, kom vel med da våre veier endelig kryssa hverandre her i Englands smørøyet. Nicole kom til England på samme tid som det var enorme endringer i livet mitt. Nye jobber og masse jobb. Eg jobbet stort sett hele dagen, fra morgen til kveld, hver dag i uken, for å hjelpe på økonomien til min kjære. Dette gjorde også at eg fikk altfor liten tid sammen med Nicole mens ho var Englandsboer. Likevel var det en trygghet å ha Nicole i England, og de stundene vi fikk dele sammen på britisk jord var enormt viktige for meg. Dog hennes opphold var kort, ga ho mange fine minner mens ho var her. Om eg noen gang står i fare for å bli Harry Potter fan for eksempel, er Nicole delskyldig sammen med Janne. "Wingardium Leviosa" skrek de i kor og brått stod vi midt i storhallen på Hogwarts. Eg visste fint lite om hva eg gikk til da eg sikkert er eneste 25 åringen på kloden som har null kunnskap om Harry Potter. Når det kommer til tryllestaver og magi, er det hvertfall en ting som er helt sikkert, Nicole er magisk!

 

Cristian. Verdens snilleste. Danske fra Fredrikstad, gener fra latinamerika, eksotisk fyr. Cristian holder Guiness rekord i tilstedeværelse under mine panikkanfall, og Østfold Sykehus rekord i mine innleggelser. Cristian har alltid vært der for meg. Etter at vi midt på natta tok med oss dyner, satte oss på benken i Danvikhagen og titta på stjernene fra krystallklar himmel, var vi liksom sveisa sammen. Han tok meg med storm, og vi ble duer av typen turtel på kort tid. Det er en kjent sak at om man ikke elsker seg selv, lar man ingen andre elske seg heller. Eg er en slik person og kjærestelykken ble kortvarig.


Selv etter kjærestebrudd og Danvik holdt vi god kontakt, og vi har hatt mange ferier hos hverandre i etterkant. Selvom kjærligheten tok slutt, bevarte vi vennskapet, og det vil aldri ende. Han har gitt meg like mye kjærlighet både som kjærester og i etterkant. Noen av mine fineste sommerminner er det Cristian som har vært med å skape. Tross mange av ferieminnene mine i de årene inneholdt panikkanfall, er de likevel noen av de kjæreste eg har. Når det først skulle skje, kunne eg ikke bedt om en mer omsorgsfull person ved min side. Når man har en mørbanket kropp etter et fall utfor en mur, som gjør det umulig å gå på egenhånd, trenger man assistanse til de fleste ting. Ingen, og da mener eg ingen, får være med meg inn på do når eg skal tisse. Eg har absolutt hatt en mye bedre deal i dette vennskapet enn han har, for den som måtte hjelpe meg på do på sykehuset, jo det var Cristian. Det sier litt om hvilket flott menneske han er. I tykt og tynt har Cristian vært der, time etter time ved sykehussenga, selv når øynene omtrent triller rundt i hodet på han av trøtthet. Film og pizzakveld på senga dagen eg ble skrevet ut av sykehuset. Det er de små tingene i livet som ofte gjør en stor forskjell. Cristian er god på de små tingene, og han gjør en stor forskjell.

 

Etter å ha vært omgitt av hans foreldre og søsken flere ganger i årene som har gått, er det ingen tvil om at Cristian skulle bli den flotte mannen han ble. Han har hatt god opplæring av en familie eg den dag idag har stor takknemlighet for at finnes i denne verden. En familie som samlet har såpass god forståelse for andre mennesker, vokser ikke på trær. De har tatt imot både meg og min familie når det har vært behov, både for husrom og hjerterom.

 

Eg ville bli akrobat som liten og la vel egentlig aldri sirkusdrømmen på hylla. Julefest i Ullernfaret med tilgjengelig gymball fra Amunds trimkolleksjon måtte ende galt. Cristian kom på Oslobesøk og han og eg utgjorde Ullern Akrobatikkforening, med Ulrikke som assistent når man skulle opp i høyder. Eg kan med hånden på hjertet si at min karierre som sirkusartist no er lagt på hylla, og skal aldri hentes ned igjen.

 

I et stinkende telt våknet vi opp sammen, til 3 liter svette hver morgen, under Rock Werchter festivalen i Belgia. Nicole og Gard stinket ut sin del av teltet på motsatt side. Tross 6 liter svette hver morgen totalt i teltet, hadde vi det flott sammen. Fantastisk ferie med fantastiske folk og etter å ha samla opp 36 liter svette iløpet av ferien, tok desverre eventyret slutt.

 

De siste årene har eg hatt veldig lite med Cristian å gjøre. Vi har ikke møttes på årevis og heller ikke prata så mye sammen, annet enn bursdagshilsener på Facebook og en gang i ny og ne. Likevel har han fremdeles en såpass stor plass i hjertet mitt, at han fortjener en plass i kalenderen på lik linje med resten av lukene mine. Eg håper våre veier møtes snart, og at nye minner blir skapt.

 

Karianne, Tarald, Nicole og Cristian. Av hele mitt hjerte, tusen takk for at dere er dere. Hjerte.

 

 

 

#venner #julekalender #kalender #advent #adventskalender #jul #juletid #desember #venn #friend #friends #vennskap #kollektiv #harrypotter #england #london #storbritannia #uk #britain #førjulstid #hjerte #hverdag #livet #rockwerchter #ferie #bestevenner #minner #oslo #belgia #hellbillies #kurtnilsen #musikk

5 kommentarer

Nicole

11.05.2015 kl.16:43

Ååå, blir koselig å lese resten av denne :)

Gunhild

21.05.2015 kl.21:10

Dette var et veldig fint blogginnlegg . Skjønner godt at du er glad i disse menneskene ... Det er igrunnen eg og <3

mams

21.05.2015 kl.21:55

<3

Nicole

21.05.2015 kl.23:30

<3!

Hanne

22.05.2015 kl.00:37

Gunhild: Hjerter på deg!
Nicole og mamsi: <3!

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits