19 Des ♥ Ashley


Når man sitter på bussen på vei til jobb, vintersola skinner vakkert utenfor og man tenker, dette er en fin dag å dø på, da er det noe som er galt. Det som er galt, er luke nummer 19. Ashley har eg kjent i en lang tid no. Eg møtte Ashley gjennom fotoskolen eg studerte på, han var en av foreleserne. Eg hadde lite kontakt med han da eg gikk halvårig kurs.

Dette var så langt eg kom på julekalenderen min i 2014. Luken der hvor mannen eg deler livet mitt sammen med befinner seg, ble ikke åpnet og den har forblitt lukket i disse to årene, frem til idag. Kanskje har det tatt så lang tid fordi det er den desidert vanskeligste luken i kalenderen min å skrive. Det var den vanskeligste da, det er den vanskeligste enda, og det er ingen hemmelighet at eg utsetter å gjøre vanskelige og ubehagelige ting. Eg gruet meg gjennom hele desember for den dagen da Ashley sin luke skulle skrives. Rett og slett fordi eg ikke hadde noe særlig til overs for han og ikke så mye fint å si om han, egentlig ikke så mye å si i det hele tatt. Siden julekalenderen min handlet om de som ga meg hjertesmil i hverdagen, var det utrolig vanskelig å skulle skrive om mannen som egentlig bare ga meg smerte i hverdagen på det tidspunktet. Vi hadde det vanskelig som par, vanskelig på egenhånd, og problemene bare hopet seg opp. No sitter eg igjen, midt på natten, og gruer meg over luke nummer 19 som skal skrives. Klumpen i halsen har stått fast i hele dag, hele uken, måneden, året og fjoråret, og eg prøver iherdig å svelge den ned med et helt rør Smarties sjokolade. Selvom det er en vanskelig luke å skrive og det frem til no høres ut som Ashley ikke har noe å gjøre i kalenderen min, skal eg prøve så godt eg kan å sette ord på hvorfor han uten tvil hører like mye hjemme i kalenderen min, som alle andre som har vært gjemt bak lukene.

En annen grunn til at eg er redd for å skrive denne luken, er at eg er redd for at Ashley skal tro at dette betyr at eg ikke bryr meg om han. Igrunn er det vel motsatt. Det er fordi eg bryr meg så enormt mye at det gjør så forferdelig vondt når ting ikke er som de burde være. Senest ikveld, like før han gikk og la seg, snakket vi om hvordan man kan elske mennesker, men likevel ikke like de. Litt for ofte havner eg i den kategorien, eg bryr meg så uendelig masse om han, men eg liker han ikke. Det gjør meg vondt å føle det eg føler til tider og det river meg fra hverandre på innsiden. Eg føler meg ondskapsfull og eg føler meg som et monster. Ofte er det kanskje ufortjent at eg tenker som eg gjør om Ashley, men likevel fortjent da han desverre selv er ansvarlig for de valg han har tatt tidligere i livet. Hjertet mitt har måttet tåle mye smerte som eg ikke har stelt istand selv og titt og ofte får eg smake på bitterheten av dumme valg Ashley tok for godt over 25 år siden og frem til idag. Det skal også sies at Ashley selv får kjenne på ubehaget fra fortiden da man ikke rår over andres handlekraft. Folk er forskjellige og desverre har det seg slik at vi håndterer utfordringer på en helt annen måte enn motparten vår. Det er mye urettferdigheter her i verden og som par har vi fått kjenne på urett mer enn kanskje folk flest gjør gjennom et helt liv sammen. Dette er noe av det som gjør det så fryktelig vanskelig å tenke negativt om Ashley også. Uansett hvor mye eg prøver å ikke la det gå utover han når spøkelser fra fortiden begynner å spøke, ender det alltid dårlig for Ashley. Uansett hvor mye man vrir og vender på saken, kommer disse problemene fra fortiden hans og valg han har tatt, dermed er det vanskelig å ikke skulle skylde på han også. Eg skulle ønske at det var påbudt å merke personer på samme måte som flyselskaper må merke bagasje. Har man altfor tung bagasje, henges det på en "Heavy luggage" merkelapp og den kan da ikke håndteres på egenhånd og løftes selv, den må håndteres med hjelp av spesielle maskiner egnet for tung last. Hadde Ashley kommet med en slik rød lapp hengende i nakken, hadde eg antageligvis ikke begitt meg ut på dette, da eg er svak og antageligvis kan håndtere en maksgrense på 10kg bagasje. Easyjet har en regel, at i håndbagasjen, kan man ha med seg så mye vekt man ønsker i en standard håndbagasjekoffert, sålenge man er i stand til å løfte den opp i hyllen selv. Problemet mitt er at eg ikke fylte denne kofferten selv og dermed er eg heller ikke i stand til å løfte den på egenhånd.

Men en ting skal Ashley ha, han har lært meg å stå opp for meg selv og si ifra når urett er gjort, til en viss grad hvertfall. Pussig nok da han er den eg kjenner som er verst på dette selv. Kanskje det er grunnen til at det har fått den effekten det har fått. Selvom han ikke bevisst han lært meg det, har situasjonen vi har vært i, altfor lenge no, fått glasset mitt til å stadig renne over. Det begynte å renne over i 2013 og har rent siden. En gang vi var på McDonald's med guttaboys krøllet de små papirkuler og blåste de på oss gjennom et sugerør. Kanskje eg skal ta litt lærdom fra dem, stikke et sugerør i det overfylte glasset mitt, suge opp alt eg kan, og sprøyte dritten tilbake til der den kom fra.

Ashley er en fantastisk flott pappa. Eg håper av hele mitt hjerte at hans tre gutter er han evig takknemlig for alt han gjør for de. Selvom det kan være vanskelig for barn å forstå hva som foregår rundt de til enhver tid, håper eg og tror eg at de vil se hvor mye energi og hardt arbeid Ashley har lagt ned for deres velvære når de en gang blir voksne. De kunne ikke fått utdelt en bedre pappa, og eg vet at om vi en gang får barn selv, vil de få en vidunderlig mann til far. Når det kommer til barn er det et tema som har vært ihjeldiskutert hos oss. Ashley vil ha barn no, eg vet ikke engang om eg vil ha barn, i det hele tatt. Situasjonen vi har levd i alle disse årene vi har vært sammen har igrunn gitt meg litt avsmak på familielivet. Det er vanskelig å se hvordan vi skal kunne leve lykkelig som en familie når vi ikke engang kan leve lykkelig bare oss to. Det å slå seg ilag med en mann eller dame som har barn fra før, er noe eg ville frarådet alle å gjøre. Mitt syn på dette har endret seg med årene. Eg gikk fra å være evig optimist, til evig pessimist. Uansett hvor hardt man prøver å leve et normalt liv, er det helt umulig. Det er fryktelig vanskelig å velge å leve sammen med en mann som påfører deg så mye smerte at du til tider ikke engang ønsker å leve. Ikke nødvendigvis fordi han selv påfører meg smerte, men bagasjen han har med seg gjør. Eg er et ekstremt sensitivt menneske og å leve under de forholdene vi gjør i perioder, er en prøvelse på oss og livet generelt.

Ashley er en fantastisk fin mann. Han prioriterer alle andres lykke før sin egen, og det er vel noe av det som har skapt en del problemer for oss. Mye av vanskelighetene vi har måttet gjennomgå kommer fra at Ashley ikke er flink til å si ifra eller å stå opp for seg selv. Ashley var et bløtdyr da eg møtte han, men heldigvis har vi begge lært hverandre å stå opp for oss selv og det vi tror på, så den ikke-eksisterende ryggraden hans har heldigvis grodd til med åra. Litt som visdomstennene mine. Det var ikke tegn til de i det hele tatt på røntgen i årevis og brått dukket det opp noen stumper i en alder av 22 år, og no tar de opp mesteparten av kjeften. Vi har vært passasjerer på en berg og dalbane som har kjørt i flere år i strekk. Vi har kjørt såpass lenge at teoretisk sett har vi egentlig slått rekorden til Richard Rodriguez, som i 1998 kjørte Big Dipper i Blackpool Pleasure Beach i over 1000 timer i strekk, og dermed kom i Guiness Book of Records. Selvom vi holder verdensrekorden, tilfører vi hverandre mye godhet også. Mye godhet som gjerne ikke er så åpenlyst, godhet det er lett for å se forbi eller ikke være takknemlig for. Vi er begge blitt sterkere mennesker, selvom berg og dalbanen har vært i ferd med å kjøre oss rett i bakken for hver gang den kjører utfor stupet.

Eg kunne skrevet en hel bok om hvor vanskelig livet vårt er, utfordringer vi har hatt og enda har, og om hvordan man desperat ønsker at livet skulle vært annerledes. Det skal eg ikke, julekalenderen min handler om mennesker som gir meg hjertesmil, og selvom livet med Ashley byr på utfordringer hver eneste dag, gir han meg mange hjertesmil også. Eg greier ikke å ha han i livet mitt, men eg greier meg ikke uten han i livet mitt heller. Hadde det ikke vært for sirkuset rundt oss, tror eg at vårt eget lille show kunne vært ganske magisk. Hadde det ikke vært for klovnen i livet vårt, som stjeler oppmerksomheten fra de mindre aktene, hadde vi hatt det ganske morsomt. Og hadde det ikke vært for at vi må dele oppmerksomheten med så mange andre sirkusnummer, tror eg vi kunne vært et fyrverkeri av et nummer på egenhånd. For uten forstyrrelser fra omverden, har vi det egentlig ganske godt sammen. Det gjør det ikke lettere at eg er pessimist av natur når det kommer til mitt eget liv. Eg er ekstremt positiv til alle andres liv, men mitt eget er det vanskelig for meg å finne en mening med.

Eg er hypokonder, Ashley er det stikk motsatte. Hva det kalles å være det stikk motsatte av hypokonder vet eg ikke da det er et ord som er helt utenomjordisk for meg og et ord eg ikke har mye bruk for i hverdagen. Selvom det kan irritere vettet av meg enkelte dager, er det igrunn godt at han er såpass planta på jorda at han kan fortelle meg at eg har ikke kreft, eg har ikke hjernesvulst og at eg kommer til å våkne opp på morgenen når eg sovner for natta. For det er ikke sjeldent at eg ber han sjekke om eg puster når han våkner på morgenen, og gjerne en ekstra gang også om han skulle våkne midt på natta. Eg er sikker på at Ashley kunne gått opp til eksamen i både medisin og legestudie, og bestått med glans, etter å ha måttet sjekke meg for det ene og det andre de siste årene. Ashley har en egenskap til å holde seg rolig og balansert i alle sammenhenger, og då mener eg absolutt alle. Både til beundrelse og irritasjon.

19. desember for to år siden raste livet mitt sammen. Hele desember hadde vært turbulent, og vi var enda midt oppi en orkan hvor vi ble kasta rundt akkurat som det passa seg. Eg hadde følt meg merkelig hele dagen. Fra eg stod opp kjente eg på et ubehag eg egentlig ikke helt greide beskrive eller kjenne på hva var. Eg burde pakket før eg dro på jobb, da vi skulle reise når eg var ferdig, men alt føltes bare kaotisk og eg følte meg helt tom. Eg ble sittende og stirre ut i løse luften. Eg visste at eg måtte pakke fordi vi skulle fly hjem for jul seinere på dagen, men det var som om kroppen ikke tillot meg å gjøre noe som helst. Eg gikk på jobb som normalt, men ubehaget ga ikke slipp. Eg gikk fra jobb tidlig siden vi skulle nå flyet. Ashley henta meg, men hadde ikke tatt med noe omtrent av bagasje. Vi kjørte tilbake til studio for å plukke opp tingene våre. Eg kjente at stresset bygget seg opp i kroppen min. Vi hadde veldig dårlig tid på oss, men som tidligere på dagen stod det helt stille. Det var som om eg var fanget i en kropp som ikke ville gjøre noe eg bad den om å gjøre. Det var som om eg hadde gitt opp å rekke flyet, og egentlig hadde eg vel det. Det merkeligste ved det hele, var at det føltes som om det ikke brydde meg. Eg var for sliten til egentlig å ta stilling til alt, kroppen hadde rett og slett gitt opp, og eg hadde gitt opp livet.

Klokken gikk. Sekundene, minuttene og timene løp avsted. Eg hadde låst meg inne på badet. Eg orket ikke å ta stilling til noe, eg orket ikke Ashley og eg orket ikke å leve. En ubeskrivelig smerte bredte seg over hele meg. Eg var skuffet over meg selv, til de grader. Eg kan enda kjenne barberbladene som spiser seg inn i huden min, blodet som pipler og den enorme trangen etter å bare kunne forsvinne fra verden på et blunk. Eg brydde meg det ene sekundet, det neste ikke. Eg ville skynde meg og komme meg avgårde til flyplassen og komme meg hjem til jul, eg ville bare ligge på badegulvet og ikke gjøre noe. Det var som om kroppen min var delt i to, hvor begge parter bare drog i hverandre frem og tilbake. Det var forvirrende og eg greide egentlig ikke å skjønne helt hva som skjedde med meg. Eg tenkte på familien hjemme. Eg fulgte med på klokken og hadde litt kontakt med Ashley som satt på utsiden. På et tidspunkt plugget han i en mobillader og strekte den under badedøren til meg slik at eg kunne kommunisere med folk, om eg ønsket. Han vet at telefonen min er en god kommuniserinsmåte for meg. I mitt hode hadde vi ikke helt mista flyet før klokken hadde passert avgangstid. Eg tror det var et lite håp i meg som brant for å komme seg med flyet, selvom man ikke trenger være rakettforsker for å skjønne at man kommer seg ikke til Gatwick engang på bare 40 minutter, for ikke å nevne parkering av bil, sjekke inn og faktisk komme seg ombord på flyet. Realiteten sank sakte inn og angsten tok tak i meg, vi hadde mista flyet.

Eg var på badet i timesvis. Minnet fra hva som skjedde utover kvelden er litt slørete og tidsperspektivet noe rotete. Etter uendelige forespørsler fra Ashley om å låse opp døren, gjorde eg det til slutt. Eg låg på gulvet når han kom inn, inntullet i noen håndkler, hvorav det ene var et håndkle eg kjøpte på Santa Monica Beach, det andre et Supermannhåndkle. Eg følte meg ikke veldig super for å si det mildt. Etter å ha sittet med meg på badet en stund, hvor tårene trillet uendelig fra oss begge, gikk han ut og gjorde klar senga til meg. Når han kom tilbake tok han på seg Supermannrollen og bærte meg inn i senga. Det er ikke det eneste han måtte hjelpe meg med. Eg er sjukt dårlig på planlegging og det er tydeligvis kroppen min også som ga meg mensen og falt sammen på en og samme gang. Tydeligvis skulle hele meg farges julerød i de dager. Det er ekstremt nedverdigende som menneske å ikke kunne ta vare på seg selv, og stelle seg når det er nødvendig. Det er bra eg har en kjæreste som tåler alt, og med lystig mot, begir seg ut på alt av utfordringer som måtte komme hans vei.

Det hele er ganske tåkete igrunn. Det er tross alt 2 år siden, men det er også vanskelig å huske når kroppen din er i en tilstand som det den var i. Alt er klart, men likevel så fjernt. Selvom eg var sint på Ashley fordi kroppen min sa stopp, noe som antageligvis var linket til det enorme stressnivået vi hadde på den tiden, var eg likevel glad for at han var der med meg. Det føltes trygt, han tok vare på meg, og han er roligheten og behageligheten selv å ha rundt seg i slike situasjoner. Eg låg i sengen, hele kroppen var i smerte. Eg gråt og gråt og må antageligvis ha grått meg i søvn den natta.

Ashley er snill som et lam, en av de snilleste eg vet om. Han stiller opp for alt og alle, til enhver tid, selv når det går på bekostning av sitt eget liv. Han er så snill at alle edderkopper og andre krypdyr som finner veien inn til oss blir reddet med et ark og et glass, deretter sluppet ut i det fri. Denne prosessen kan ta han en halvtime, men likevel er han med godt mot og gir ikke opp før lille Petter kan spasere fritt i Londons gater igjen, eller i hagen vår i Norge. Eg setter så enormt stor pris på denne mannen. Vi kan snakke om alt, i timesvis. Vi har delt så enormt mye i livet på kort tid og vi er ekstremt knyttet til hverandre. Han er hjelpsom og han er flink, til det meste. Eller, han er ikke flink til å stå på ski, da må han reddes på parkeringsplassen, men bortsett fra det er han flink til alt. Siden han ikke er født med ski på beina, kan han unnskyldes. Han kan mye, han er litt som et vandrende leksikon. Han liker godt English breakfast, som er noe av det kvalmeste eg vet om, men likevel er han en av de fineste eg vet om på denne kloden. Ashley har en evne til å se det fine i alle mennesker. Han er litt som Gud, godtar alle, slik som de er. Han beriker livet mitt på så uendelig mange måter. Eg lærer ekstremt mye om meg selv, og om han. Eg analyserer hver minste lille detalj i livet mitt, og alle andre sitt igrunn, og han er titt og ofte prøvekanin for mine teorier og analyser. Han må finne seg i å høre mye rart i hverdagen sin, men av en eller annen grunn setter han pris på mine merkelige og uvanlige sider ved menneskeheten. Ikke bare setter han pris på det, han syns det er interessant, hvertfall noe av det. I Ashley sitt nærvær føler eg meg akseptert slik som eg er. Han er livsnødvendig for meg på linje med oksygen, og han er uerstattelig i livet mitt.

Ashley er kanskje Supermann, men alle vet at Ashley kjemper mot Odd Nordstoga om oppmerksomheten og kjærligheten min. Eg såg et TV-program på NRK en gang hvor han spilte noen av sangene sine. Da han kom på scenen og begynte å klunke på gitaren sin sa han følgende; Det er slik med kjærleikens språk då, hvertfall her nord, atte kjærleikens språk er eigentlig nokså ganske nedpå. Det gjeng liksom stort sett i kjærleikens språk, så gjeng det øfte slik. Kan du kjøpe med to brød? Eller ei mjølk? Og høtt er klokka? Og veldig mykje slik, hmm, ja og hæ for eksempel gjeng det ein del i. Så for min eigen del gjeng det veldig mykje slik; He du sett lommebokji mi? Den er veldig mykje bruka. Så er det det då, at det er liksom i det små det finns, både det som skiljer og det som fører ihop da. Etterpå fremfører han "Dagane" som forøvrig er en av de vakreste sangene skrevet noensinne. "Ein gong kom kjærteiken heilt av seg sjølv, og kvar dag den var av sølv. For du gylte kvar ein augneblink med hugen fri, og blenda var eg med på reisa di.", "Og ute luskar styggen og skiljer deg frå meg. Og visste me, så hadde me nok kome oss i veg. Og eg ha bore deg på armen gjenom skog og over fjell. Og du ha halde meg i handa gjennom juv og myrke gjel. Og eg ha strekt meg etter deg og du ha strekt deg etter meg. Så langt, så langt. Så langt som sola greier å fylgje bylgjene blå, der skal eg fylgje deg, min venn. Der skal me finne dei igjen." Dette er deler av sangteksten og beskriver oss godt. Kanskje er det slik med Ashley og meg og, og de fleste andre mennesker vil eg tro. Man lengter etter de store ting i kjærligheten og livet, men kjærligheten er jo alt annet, kjærligheten er de små ting i livet. Den er en nattasuss, en tilfeldig klem midt på dagen, krangling om oppvasken etter middag, den er alt det du selv ønsker at den skal være.

Musikk er noe av det viktigste i livet mitt, både for å kjenne på egne følelser og for å formidle til andre hva eg føler. Ashley og eg snakket nylig om dette da det ganske ofte kommer nye vrier på sangtekster til live her i huset, grunnet hans manglende hukommelse på sangtekster. Vi snakket om hvorvidt sangtekster kan påvirke deg emosjonelt eller ikke. Konklusjonen ble at for han er det melodien som røsker i hjerterota hans mens hos meg er det kanskje mer poesien i en sang. Likevel sier eg meg enig med Drew Barrymore i filmen "Music and Lyrics"; A melody is like seeing someone for the first time, the physical attraction, sex. But then, as you get to know the person, that's the lyrics. Their story, who they are underneath. It's the combination of the two that makes it magic.

Selvom du skulle tro eg var over 80 år når det kommer til musikksmaken min, kommer den fra gode barndomsminner. Altså, misforstå meg rett, eg hører på annet også, men danseband og countrymusikk betyr trygghet for meg. De kveldene da mamma og pappa dansa til Radio Sotra's Nattønsket, var hele bondegården fylt med trygghet og kjærlighet, og det er den, den dag idag, når de svinger seg på stuegulvet. En av sangene som er danset ihjel kan også brukes for denne kalenderluken; Det var en helt vanlig dag, men just den da'n mötte jag, den jag aldri trodde fanns, i min värld någon stans. Jag trodde änglarna fanns, bara bara i himmelen. Jag trodde änglarna fanns, bara bara i himmelen, men det var innan jag mötte dej, nu har jag en ängel her hos mig. Selvom eg har funnet meg en engelskmann å dele livet med, er eg så norsk at det gjør vondt noen ganger. For mine ører finnes det ikke noe vakrere enn bra norsk musikk. Om en norsk sang treffer meg i hjertet, treffer den så hardt at eg kan gråte på meg dehydrering. Det å beskrive mine følelser for Ashley med urnorsk musikk, byr på utfordringer. Du kan jo tenke deg selv hvordan Google takler dialektoversetting, det er såvidt at Google kan gjøre seg forstått i det hele tatt. But I er så gæli glad i you. Mytji more than you trur. Når du en gang lærer deg norsk, kan eg gi deg en spilleliste å høre på. Eller, det kan eg faktisk ikke, da du ikke hører på teksten, så her kommer noen utdrag fra artister som beskriver mine følelser. Dansebandet Vikingarna har gjort det; Blickarna som du mig sänder, tänder nå't varmt inom mig. Det är nå't härligt som händer, som fångar och drar mig till dej. Leende guldbruna ögon, har jag förälskat mig i. Just dina guldbruna ögon, så blå kan de aldrig mer bli. Hellbillies har gjort sin versjon; Du er drivstoff for humøret, gjer meg grunn til å holde fram. Gjer meg varme med dus i mitt sin, slagsbror i kampen min. Som et fyrtårnlys når eg stormen ror, nå vil eg vara et lys for deg. Gå ilag hele livsvegen fram, smak på vår søte dram. Du e den som lokka smilet fram, bli hjå me ikveld. Alle tunge tanka virke små, slik eg håpa på. Kor eg henta alt motet frå kan'kje eg forstå. Men ein ting veit eg klart og greit, at du e den finast e veit. Når eg en gang blir rockestjerne får du min versjon, men inntil det må du nok nøye deg med en en eldre svensk mann og kjærlighetserklæringer fra en langhåret Aslag fra Ål.

Ashley, tusen takk for at du passer på meg, i tykt og tynt, og hver eneste dag. Hva enn som skjer med oss, deg eller meg, og i livet generelt, vil du alltid være med meg. Du vil alltid ha en plass i hjertet mitt, som ingen andre kan erstatte. Eg vil bære deg i mitt hjerte til evig tid, ikke til eg dør, for det vet vi begge like godt at eg ikke skal, selvom eg tror hver eneste dag at det er min siste. Det er merkelig hvordan eg tror at hver dag er min siste og likevel ikke greier å leve hver dag som om den var min siste. Det er egentlig et rart uttrykk det der, lev som om hver dag er din siste. I min verden er den dagen da fylt av angst, depresjon og alt annet negativt du kan få pressa inn i en dag. Om eg kunne blitt fortalt med sikkerhet at eg kom til å bli 100 år, først da kunne eg nytt livet fullt ut. Det er en evne du har, Ashley, du har en evne til å nyte livet til det fulleste på alle mulige måter. Eg beundrer deg for dette og er takknemlig for at du hver eneste dag prøver å lære meg det samme. Eg sier som du pleier å si, hver eneste gang eg blir frustrert og får fnatt av deg, når du ikke forstår noe; I'll get the hang of it one day! Eg har ikke helt skjønt livet enda, ikke vet eg om eg noen gang kommer til å skjønne livets gang heller, men din tålmodighet med både meg og andre, tar tålmodighet til nye høyder og eg setter stor pris på at du hver eneste dag prøver å vise meg det fine ved livet. Eg er nok en utfordring av de sjeldne å ha rundt seg stort sett hele døgnet. Bare det at Ashley har holdt ut helt til no, er grunn nok i seg selv for å fortjene en luke i min kalender. Eg kunne ikke spurt om en mer tålmodig og aksepterende partner. Du er så fin og eg er så glad for at eg har deg i livet mitt. Du er så vakker tvers igjennom og du betyr hele verden for meg. 

Luke nummer 19 har kommet til en ende og eg håper, tross min frykt for ikke å greie å sette ord på det, at du vet hvor mye du betyr for meg, eg er ubeskrivelig glad i deg. Du er unik og det finnes bare en av deg i hele verden. Dette er den lengste luken eg har skrevet, men eg føler likevel ikke at den inneholder nok. Eg vil gjerne avslutte med et dikt av Arne Paasche Aasen. Ole Paus, som er en av mine norske favoritter, gjorde en versjon av dette diktet og det er noe av det fineste eg kan høre på. Ditt sinn monne flyve så vide omkring, det er som du glemmer de nære ting, det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted. Du syns dine dager er usle og grå, hva er det du søker, hva venter du på? Når aldri du unner deg rast eller ro, kan ingen ting vokse og intet gro. Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær. På ropet i skogen skal ingen få svar, finn veien tilbake til det du har. Den lykken du søker bak blående fjell, kan hende du alltid har eiet den selv. Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting. Takk for at du er du, Ashley❤️

 

#kjæreste #jul #advent #hannesjulekalender #julekalender #adventskalender #førjulstid #norge #england #hjerte #glede #lykke #minner #familie #kjærlighet #hverdag #hjertesmil #superhelt #livet #heart

Én kommentar

mamsi

22.12.2016 kl.07:32

Du skriver godt :-) <3

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

27, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. Eg har andre smykker også og de lager eg selv under navnet SMED. No om dagen er eg ofte å se med forskjellige barnevogner med søtnoser i også. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits