Nede på stasjonen, tidlig en morgen.




Lørdag morgen satt eg på toget fra Oslo til Bergen. En togreise eg vanligvis syns er fantastisk fin, spesielt på vinteren. Denne gangen var NSB en berg-og-dal bane. På den ene siden var eg glad for å skulle feire mamma sin bursdag med familien, på den andre siden raknet hjertet mitt og den mikroskopiske gledesbobla som var begynt å eksistere på de få dagene eg tilbragte i Oslo. Gurimalla, hvor eg fikk kjenne på Oslosavn. Folka er som kaniner og Oslo som et stort bur der eg har de alle samlet. Eg derimot, er som en fange på perm fra dette store fengselet med navn London. For det er slik det føles om dagen, som et fengsel. Eg vandrer rundt med en blykule festet i kjetting hengende rundt ene ankelen min. London har blitt til et sted hvor eg bare blir stående fast. Desverre har det seg slik at man ikke kan låse tiden, og uansett hvor hardt eg kniper igjen øynene for å stoppe tiden fra å gå fra meg og de rundt meg, blir både eg og resten av jordas befolkning eldre ettersom tiden går.

Tiden eg var bosatt i Oslo var en fin tid. Det florerte med folk rundt meg, og eg slet tidvis med å finne tid til alle sammen. No er problemet det stikk motsatte. Eg har bare Ashley som er meg vældig nære, og selv der skrangler det jo som en melkerute fra nittensjuogførti! 3 år har gått siden eg gjorde engelskmann av meg. Eg skjønner ikke alltid selv hvor tiden har blitt av, ei heller hvorfor eg har blitt her borte så lenge, når det både har vært og fremdeles er, så turbulent som det er. Men en ting er sikkert, når livet er kjipt og du bare vil bort fra alt, er det lettere å gjemme seg i England enn hjemme i Norge.

Da eg bodde i Oslo snakket eg med venner daglig, opptil flere ganger om dagen. De fleste visste på et eller annet plan hvordan det stod til i hverdagen min. No snakker eg ikke med noen. Det er mest min egen skyld. Eg snakker ikke med noen fordi det er et så ufattelig komplisert liv eg lever i disse dager og eg orker ikke tanken på å forklare hvordan eg klarer sjonglere tusen baller på en gang i dette sirkuset eg har vært medlem av i 3 år, for sannheten er at eg klarer det ikke. Eg snakker ikke med noen fordi eg veldig ofte skjemmes, skjemmes over hvem eg har blitt. Fordi eg ikke tåler min egen tilstedeværelse i denne verden om dagen, skyver eg alle bort fra meg, eg greier ikke forklare mitt eget sirkus for meg selv engang. I et iherdig forsøk på å gjemme meg selv fra verden og unnslippe ubehageligheter, gjemmer eg også bort de som gjør livet mindre ubehagelig bare ved å være tilstede. Det tok et helt år før eg no var tilbake i Oslo og eg gleder meg allerede ihjel til eg atter en gang vender nesa mi den veien. Eg gleder meg ihjel til å tilbringe enda mer tid med alle disse fantastiske Oslobeboerene, og eg gleder meg ihjel, om ikke bare for en periode, til å faktisk kunne være min egen sjef i livet for en gangs skyld.

 

#NSB #hverdag #bursdag #familie #bergen #oslo #bergensbanen #norge #norway #noreg #tog #train #jernbane #railway #helg #venner #glede #hjertesmil #london #england #sirkus

6 kommentarer

Anna

27.01.2015 kl.18:08

Sender deg en klem Hanne:)

Hanne

27.01.2015 kl.18:54

Anna: Takk for det, hvem enn Anna du er :)

mams

27.01.2015 kl.19:07

<3 <3

Anna

27.01.2015 kl.23:05

Danvik

Anna

27.01.2015 kl.23:06

:)

Hanne

28.01.2015 kl.01:53

Anna: Ah! Takk for klem Danvik-Anna :) Klem sendes tilbake over Nordsjøen!

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits