Where The Wild Things Are.

Foto: Fra boka "Where the wild things are" av Maurice Sendak

Som tidligere nevnt jobber eg ikke spesielt mye om dagen, og dagen starter rundt 3 på ettermiddagen. For Ashley gikk hele lørdagen med til momsregning, og eg kjeda meg ihjel fra eg stod opp. Eg holdt på til å gå på veggene. Ashley gikk til innkjøp av en Xbox til å ha i leiligheten i Oslo og i disse dager har det seg slik at den befinner seg i London. Han hjalp meg å koble den til prosjektoren og storskjerm slik at eg hadde en liten underholdningsstasjon, som han så fint kalte det, når han skulle dra.

Eg har ikke spilt så mye som eg har gjort denne måneden siden eg og Tine, barndomsvenninne og tidligere nabo, spilte Lomax i 1997. Timesvis ble brukt foran dataen som på den tiden var på størrelse med Lomaxverden selv. Denne gangen var det "Where the wild things are" som stod for tur. Spillet fikk eg av Ashley jula 2013, men siden Xbox´en har stått i Oslo og eg ikke har vært der i 2014, har spillet forblitt uåpnet inntil nå. I god Hannestil, med pysjbukse, strikkegenser, strikkesokker og doughnuthår, gravde eg meg ned i puter og dyner i senga og dro til huttetuenes land.
 




Coveret til spillet sa 12 års aldersgrense, eg skjønner jo godt no hvorfor. Spillet forteller deg hva du skal gjøre, som f.eks å kaste stein og skittballer på de andre dyrene. Det spillet ikke forteller deg er at de kan bli ganske sinte på deg. Dette fikk eg erfare da eg gjemte meg bak en busk og begynte å kaste stein. Det endte med at Douglas dro meg ut av busket og grisebanket meg. Mens eg henta haka mi på gulvet nedenfor poppet det opp en beskjed på skjermen, trykk Y for å bli healet. Tydeligvis healer alle dyrene deg når du går tom for liv. Er det da liksom greit å banke opp en liten gutt i ulvekostyme sålenge man klemmer på han etterpå og fyller opp livene igjen? Eg hadde nok antageligvis blitt pottesur hadde en 11 år gammel gutt kasta stein og dritt på meg også, men å ty til vold, det hadde eg nok ikke. Hadde eg kunnet hadde eg selv tatt på meg ulvedrakta og løpt gatelangs hver gang ting gikk imot meg, i håp om å til slutt komme til huttetuenes land.

Where the wild things are er en av de mest fantastiske filmene eg vet om. Eg kjenner meg ofte igjen i Max, selv den dag idag, når frustrasjonen blir så stor at du ikke vet hva annet du skal gjøre enn å bare løpe fra den. Historien er koselig og søt på mange måter, men det er ikke til å legge skjul på at det ulmer et enorm ubehag og tristhet over det hele også. Dette fikk eg merke når eg spilte og det er også grunnen til at eg har en mindre ting å gjøre på mens Ashley er borte, eg ble seriøst redd. No skal det sies at eg har antageligvis langt mer angst for alt i hverdagen, og helt tilfeldige ting, enn det et gjennomsnittlig menneske har. Det er riktig, Hanne, 25 år, livredd for tvspill for barn. Det er skummelt, spillet forblir av frem til engelskmannen returnerer til London.
 




Eg tuller ikke når eg sier at eg ble så stressa at adrenalinet koka i meg, koka om kapp med kroppen selv. Stressa fordi det er skummelt, jordmonstre som kommer og fanger meg, men også fordi eg blir så ekstremt gira. Ble helt svett i hender og på føttene, og det gikk med 3 sokkepar iløpet av kvelden. Strikkegenseren måtte av, og Trond Ingolf satt ved min side som moralsk støtte. Ikveld sitter han igjen ved min side, og han har vært god å ha i aleineperioder. For de av dere som ikke har hilst på Trond Ingolf før, er han altså en elefant. Han er født i Indonesia og via adopsjonsbyrået IKEA Croydon, kom han hit til studio i London for å bo med oss. For å få adopsjonspapirene i orden måtte vi betale et lite gebyr på £13 før vi fikk ta han med hjem. Angrer ikke et sekund, han er verdt hvert pund.

 

#wherethewildthingsare #mauricesendak #gamergirl #lol #gamer #game #spill #xbox #xbox360 #spillkonsoll #england #london #film #max #maxrecords #carol #tilhuttetuenesland #data #barndom #lomax #computer #trondilgolf #elefant #IKEA #croydon

2 kommentarer

mams

03.02.2015 kl.06:14

Trond Ingolf er god og myk som bare det :-)

Hanne

05.02.2015 kl.19:29

mams: Ja, det er ikke for ingen grunn at han ble adoptert! :)

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits