Oppdatert liv.



(@hannesfjell)
 

Igår stod eg opp midt på natten, nærmere bestemt klokken 3. Tidlig tenker dere, men nei. Eg stod altså opp etter å ha sovet bort 4. februar. Idag, våknet eg av meg selv klokken 5. I et iherdig forsøk på å ikke tisse i buksa, løp eg til badet.

Dette innlegget starta eg på for 20 dager siden. Lite har skjedd siden da, hverdagen min følger stort sett samme mønster. I likhet med 4. februar, valgte eg og sove bort 24. februar også.

Idag er det 5. mars, og mitt tredje forsøk på å faktisk skrive ferdig dette innlegget. Det sier vel igrunn nok om hvordan dagene går. Og hvor mange dager som har blitt borte i drømmeland. Om du ikke kan fullføre målene dine, ikke sett deg mål. Slik lever eg om dagen. Fullfører aldri noe eg begynner på, så da begynner eg ikke på noe nytt heller.

Forrige periode engelskmannen dro på jobb til Norge, var eg igjen i London. Det var den tiden eg starta dette innlegget her. Hvilken dag det var spilte ingen rolle, ei heller hvilken tid på døgnet det var. Fra han dro, og til han kom tilbake, var eg ikke ute av studio en eneste dag. Hvert eneste sekund ble tilbragt på den hvite stolen eg alltid sitter på i kjøkkendelen av studio, eller sovende i senga, som forsovit er halvveis i kjøkkendelen av studio også. Fra kjøkkenet oppdaterte eg instagramkontoen min, som har lagt død i sikkert snart 2 år. Hovedsaklig var det grunnet tlf min krasjet at eg ikke fikk oppdatert, og siden eg er så ekstremt perfeksjonist, kan eg kun poste innlegg i rekkefølge etter når bildene ble tatt. Etterhvert som tiden gikk ble tlf bedre, men livet verre. Verre med mange begrunnelser. Man ble tvunget til å leve et liv i stillhet og gjemsel for å kunne fungere i hverdagen. Denne livsstilen gjemmer deg ikke bare bort fra den personen du gjemmer deg for, men fra hele verden, inkludert deg selv. Man blir aleine og ensom, selv med 10 millioner mennesker rundt seg hver dag. Når ting bikker over stadiet ufint, og man ikke takler hverdagen lengre, ønsker man heller ikke alltid å dele den med andre. Det blir så ille at man ikke engang ønsker å ta del i sin egen hverdag.

Slik har livet mitt vært de siste 2 årene. Eg takler ikke hverdagen, og eg har ikke ønsket å dele den med noen andre. En ting er å dele med andre når det er deg selv som person og din egen personlighet som ødelegger deg, men når ødeleggelsen kommer fra utsiden, er det verre. Enda verre når man ser ødeleggelsen på egen kropp og sjel, men ikke gjør noe med det. Man blir værende i tilværelsen som spiser opp bit for bit av deg, til det til slutt ikke er mer igjen å gnage på.

De som kjenner meg godt vet hvor eg befinner meg i livet om dagen. Eg har en kjæreste, han er engelskmann og eldre enn meg, han har 4 fantastiske barn, tre på to bein og en på fire bein. Dette i seg selv er en stor utfordring. Enda større utfordring er det når den andre halvdelen som produserte barna, ikke er like fantastisk. Sant skal sies, eg er en svak sjel og ekstremt sensitiv på de fleste områder, men det gjør det ikke lettere å ha en ildsprutende drage i nakken til enhver tid. De fleste blir brent da, uansett tilstand.

Vanligvis skulle man blitt glad av å se tilbake på bilder. Jo flere bilder eg lasta opp, jo tristere ble eg. Trist fordi eg ser hvor mye tid som har blitt frarøvet meg, og trist fordi all den tiden håndterte eg dette aleine. I lang tid var det kun den aller nærmeste familien som visste hva som foregikk. Det var vanskelig å ikke prate med noen andre om ting som var tungt, fryktelig vanskelig. Samtidig var det godt å slippe å introdusere meg selv og det livet eg levde for noen andre. Hva sier man når alt du kan snakke om er negativt, og du ikke ser lysglimt i hverdagen i det hele tatt.

På de timene det tok meg å oppdatere instagram, raste eg gjennom 7 måneder. Hadde eg bare kunne rast gjennom 7 måneder i det ekte livet også. Om det var et bedre liv som venta oss om 7 måneder vel å merke. Om det ikke er bedre, vil eg helst ikke vite det 7 måneder i forveien, og igrunn egentlig ikke nå så langt frem heller. Vi lever i en boble hvor det ikke går an å planlegge noe som helst i livet. Hvor i verden vi skal bo, hva vi skal gjøre i livet, både personlig og yrkesmessig. Eg var i god gang, og eg skal fortsette å oppdatere til eg kommer til dags dato. Forhåpentligvis har mitt virkelige liv stilt seg tilbake til dags dato også, ikke bare den digitale Hanne. Det er lov å håpe, og som en av nannybarna mine sa til meg da vi besøkte National History Museum for et par uker siden; "Hanne. Sålenge man har sverd er ingenting skummelt eller farlig."

 

#instagram #liv #søvn #hverdag #livsstil #helse #bilde #foto #fotograf #fotografi #england #london #rev #fox #storbritannia #britain #uk #unitedkingdom #norge #noreg #sognogfjordane #sogn #hytta #holifestival #thorntons #battersea #batterseapowerstation #rose

3 kommentarer

Mams

06.03.2015 kl.08:23

Nannybarn som andre barn er direkte og ekte i hva de sier :-) Du har vært(og er) nanny for mange barn det siste året. Lange dager fra tidlig morgen til sene kveld uten ferier. Det er slitsomt, men du har mange nannybarn som er blitt veldig glad i deg, foreldre som har satt pris på deg, og du er blitt glad i de tilbake :-) Glad i deg <3 Klem fra meg

Hanne

14.03.2015 kl.23:15

Mams: Masse kjærlighet ute og går, og eg sender litt tilbake til deg også mamsi ?? Glad i! KLEM.

Mams

18.03.2015 kl.10:40

Glad i deg og <3

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits