Blåmalte karmer på hvite hus, kledd i rosa blomstertrær. Frisk bris fra havet og solskinn. Idyll tenker du?

Vel, eg vil ikke være her lengre. Dette innlegget skrev eg som et utkast andre dagen vi var på Santorini. Én dag tok det. Én dag tok det før engelskmannen sin jobb overtok livet hans igjen. Gråtende i senga vil eg bare hjem no. Min ferieidyll raste sammen for drøye halvtimen siden. Eg orker ikke dette livet mer. Eg visste allerede ved booking av ferien at det var en dårlig idé. Eg var aldri gira på å dra. Ikke kunne eg se det for meg en eneste gang før avreise, og ikke ønska eg å se det for meg heller. Eg ønska ikke å planlegge lenger frem i tid enn per dagsbasis og var heller ikke i stand til å se lengre frem enn en dag av gangen. Dagene er vanskelige nok å få til å gå forbi en og en, om ikke man skulle begynne å tenke på en måned frem i tid, og vel så det. Eg begynte å bli redd for hvorfor eg ikke kunne se det for meg at vi skulle dra på ferie også. Med min flyskrekk hjalp det lite at feriebildet var totalt blokkert fra å dukke opp i hodet mitt og eg begynte å bli urolig for om det i det hele tatt var lurt av oss å reise. Hva om grunnen til at eg ikke kunne se det for meg var at det faktisk aldri kom til å skje? Hva om det nærmeste vi kom Hellas var å flyte rundt i havet rundt Kykladene?

Det falt meg heller ikke naturlig å ville dra på ferie som kjærestepar, når det føles som om alt bare raser fra hverandre. Eg visste også veldig godt hvordan det kom til å bli, enkelte greier bare ikke la jobb ligge hjemme. Det å være sammen med en som tidligere har viet hele sitt liv til jobb er en utfordring. Man får ikke i pose og sekk, og det må han innse. Helt siden vi ble sammen har eg måtte sette livet mitt på vent. Joda, eg har riktignok tatt et valg selv når eg gikk inn i dette forholdet, men det føles ikke noe bedre av den grunn, faktisk heller verre. Eg velger selv å kaste bort dyrebare uker, måneder og år på å rette opp i livet til en som har hatt over to tiår på å rette opp i sitt eget liv. Det å inngå et forhold med en mann som har så lite stabilitet i både sitt personlige liv og yrkesliv er ren tortur til tider. Enda verre blir det når tidligere partner faktisk ikke forsvinner fra livet man no skal prøve å bygge og dele sammen. All vår energi har gått med til å få alle hans tidligere problemer og rot på plass, slik at vi en gang i fremtiden kan leve et så normalt liv som mulig under disse omstendighetene.

Man føler seg så uendelig skrot når man lever slik over lengre tid. Man lever i uvisshet om alt i livet og man kan ikke velge bare hva som er best for oss, ei heller planlegge noe. Det burde være en balanse der et sted, men den har vært ikke eksisterende. I forsøk på å skjerme barna fra dette marerittet, hjelpe ekspartner så godt som overhode mulig og litt til, har vi også tatt så lite vare på oss selv og hverandre som overhode mulig hele denne tiden. Alle andres ønsker kommer før våre og vi blir mer et etterforskningsteam enn et kjæresteteam. Vi har ikke gjort kjæresteting og vi har aldri fått oppleve den blomstrende forelskelsen. Absolutt alt vi har foretatt oss eller ønsket å foreta oss har vært ødelagt av konstante forstyrrelser. Endelig skulle vi dra bort bare oss to og pleie vårt eget forhold, pleie hverandre og være egoistiske for en gangs skyld. Ja, det er slik vi føler oss, egoistiske. Vi føler oss fæle for å si at no er det vi som fortjener og komme først i rekka av prioriteringer. Vi har viet hele vår tid som kjærester for å tilfredsstille alle andre. No skulle vi for en uke tilfredsstille oss selv, men man føler seg bare ondskapsfull og fæl. Vi oppgraderte garderoben vår litt før vi dro. Alle kontotransaksjoner vi har gjort som kjærester har enten vært praktiske, eller av jobbgrunner, og sist men ikke minst, gått direkte til en person som ikke kunne vært mer utakknemlig for hjelpen ho mottar. Vi har sovet på gulvet i studio i snart 15 måneder under så enkle leveforhold som mulig, men vi gjør det beste utav det mens en annen sitter i en bolig som fullt og helt er betalt for allerede. 

Det hele starta ganske tidlig på dagen. Eg ble fort irritabel, men prøvde overse det. Da vi tok turen til Red Beach mot slutten av ettermiddagen la vi oss på ei solseng og nøt ettermiddagssola. Eg låg i armene hans og nøt øyeblikket, han sjekka mail og oppdaterte seg på jobbfronten, som han hadde gjort 15min tidligere da vi parkerte bilen.

Det toppet seg da vi kom hjem. Engelskmannen skulle gå å hente noe i bilen eller spørre resepsjonsmannen om et eller annet. Han brukte lang tid og kom tilbake og hadde røykt en sigarett, etter å ha lova å ikke røyke hele ferien. Som vanlig dekka han over det før han gikk ut og prøvde så godt han kunne da han kom tilbake. Alle som kjenner han godt vet at han er verdens dårligste løgner. Helt frem til da hadde min ferie vært så perfekt og fullkommen som det er mulig for meg å kjenne i disse dager. Iløpet av to sekunder fant eg meg selv i en deprimert og skuffet tilstand. Sint og irritert var eg også siden han hadde lovet en røykfri ferie, og det no føltes som om min mening ikke betydde noe.

Du tenker nok, men herrefred da, la mannen gjøre som han vil. Det skal du få lov å tenke, fordi du enda ikke kjenner til en brøkdel av våre utfordringer i hverdagen. Problemet mitt er redsel rett og slett, og skyldfølelse. For meg å se han røyke er like ødeleggende og sårt som for han å se meg skade meg selv. For slik ser eg det, som selvskading. Han lever i frykt for at det en gang skal være et for dypt kutt og ingen vei tilbake, eg lever i frykt for at det en gang er en sigarett for mye og ingen vei tilbake. Da bestefar døde av kreft i 2007 slo det meg i trynet raskt som lynet, at eg ville leve i konstant frykt for de eg er glad i om de utsetter seg for å risikere et liv med kreft. På grunn av at Ashley la til seg denne uvanen grunnet min mentale helse rundt juletider, gjør det meg medskyldig. Det er vanskelig å føle at om du har det vondt, bør det ikke snakkes om eller uttrykkes, i fare for å sette en kistespiker eller to i engelskmannens liv. Grunnet vår aldersforskjell har eg allerede statistisk sett blitt frastjålet 20 år sammen med han, eg trenger ikke at han gjør den resterende tiden enda kortere, og mitt liv ensomt raskere.

Forholdet mitt til engelskmannen er turbulent, fryktelig turbulent. Om det i det hele tatt kan kalles et forhold lengre, da det egentlig bare føles som om vi er sammen av praktiske grunner og ikke kjærlige grunner. Eg er så fryktelig lei av å leve et liv der eg selv ikke trekker i mine emosjonelle tråder. Eg er som en marionettedukke, blir dratt hit og dit etter andres ønsker. Det å ha en så enorm forventning til at livet skulle bli annerledes på Santorini, viste seg å være en dårlig idé. Livet, slik det er, forsvinner ikke av at man befinner seg et annet sted. Livet følger med en hvor enn man går. Eg tror det var dette som var veldig vanskelig for meg denne kvelden, eg skjønte at dette er slik det kommer til å bli, eg skjønte at ikke noe kom til å endres. Egentlig skjønner eg det hele tiden, men eg velger å ignorere det og ender opp med kvelder som dette, der alt føles håpløst og uutholdelig. Ved å bli i dette forholdet kommer eg til å leve en evig kamp om oppmerksomhet mellom hva som er viktigst. Min begeistrelse for å vise kjæresten min et fint øyeblikk på Santorini eller en mail som akkurat tikket inn om en mulig jobb om 3 måneder. Eg føler meg som en accessorie, kjærester når det trengs for han, men ikke når det trengs for meg. Eg føler meg slik altfor ofte, eg føler meg oversett i de små øyeblikkene i livet, frem til han har tid. Alt annet må komme først. Dette er prisen vi betaler for å leve i en så eksremt digitalisert verden, som ser ut til å bli viktigere og viktigere for oss enn hva vi har rundt oss der og da. Uvissheten om når vi faktisk kan ta tak i våre egne liv føles som pining. Hver eneste dag kjemper vi oss gjennom en hverdag vi ikke ønsker og vi ser veldig sjeldent fremskritt i den. Livet har bare blitt til det vi gjør, ikke det vi vil.

Å leve sammen med en person man er så fryktelig glad i, men som man vet er så fryktelig feil for deg, av mange ulike grunner, er veldig forvirrende. Det å være så glad i noen som er like glad i deg, om ikke mer om det er overhode mulig, burde være en fin opplevelse. Når de likevel bringer ut det værste i deg, blir man ufattelig trist. Mest fordi det er de tidligere valgene i livet hans man ikke holder ut mer. Fordi det er no han får svi for ikke å ha tatt seg sammen tidligere og gjort noe med situasjonen sin, og eg svir under hans vinger også og blir dratt med på ferden. Eg må fortære så mye dritt som ikke engang er mitt eller skapt av meg selv. Det føles skikkelig bedritent fordi eg aldri før i livet har følt så mye hat, noensinne. Smerte og tristhet, ja, men aldri så mye hat. Hat er en ny og ufin oppdaging for meg, en følelse eg strever veldig med å ha i meg.

Eg føler meg helt grusom no. Så grusom at eg ikke klarer tanken på å eksistere, og bare vil bort. Fryktelig trist fordi det perfekte feriebildet mitt uten problemer no knuste i tusen biter. Føler at eg ødelegger alt. Eg ødelagte mitt eget perfekte feriebilde fordi det er eg som reagerer slik som eg gjør. Og i likhet med at det er mitt valg å bli i dette forholdet, var det på sett og vis mitt valg å reagere som eg gjorde også. Den personen eg blir mest oppgitt over og sint på er da naturligvis meg selv. Det å finne seg i en slik mental situasjon, er så forferdelig og uutholdelig at eg ikke har ord som egentlig beskriver hvor fælt det er. En skyldfølelse og et ubehag som brer seg over deg som et teppe. Følelsen av en så ekstrem smerte er nesten umulig å beskrive, man vet liksom ikke hva man skal sammenligne det med. Det føles som å bli revet fra hverandre, men det skjer bare på innsiden. Man føler en endeløs håpløshet. Skuffelse over seg selv og tristhet for skuffelsen du føler partneren din har. Hvis du ikke kan leve med deg selv slik som du er, hvordan kan da noen andre gjøre det? Angst fylles i kroppen, du blir til en kropp fylt av bare negativitet.

Eg klarte ikke å skrive ferdig, få ut alle følelser før øynene ble altfor slitne og kroppen ikke orket mer. Eg våknet dagen etter med hovne øyne på størrelse med golfballer etter å ha sovnet av ren utmattelse. For å berolige en mamma som sitter hjemme i Norge, som eg vet at eg har gjort veldig bekymret no og de siste dagene, golfballtrynet fikk en mye bedre dag dagen etter. Selvom hendelser som dette skjer, betyr ikke det at hele turen ble slik. Eg lever en ganske schizofren hverdag, hvor enn eg går har eg to Hanne'er med meg. Den ene Hanne'en hadde en helt fantastisk tur, mens den andre levde hverdagen videre, bare på Santorini istedenfor i London. Eg skulle ønske eg var i stand til å bringe frem den Hanne eg ønsket å være selv, men foreløpig ser de ut til å kjøre sitt eget løp. Bare synd at den feile Hanne stort sett vinner og at det er den Hanne eg kjenner meg mest igjen i. Den Hanne som ikke setter pris på noe, ikke engang den andre Hanne utgaven.

 

#hellas #santorini #greece #hverdag #livet #ferie #holiday #vacation #sommer #summer #kjærlighet #2015 #reise #travel

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits