Er eg verdt mer enn 2 timer?



Topplokket koker. Induksjonshode, gikk fra 35 grader til kokepunkt på under to minutter. Igår kveld kom eg over en status på Facebook hvor noen forbannet seg over køen som oppstod da et menneske stod på en bro klar til å ta livet sitt. Eg ble så sint, skuffa og oppgitt og alt på en gang. Eg kommenterer aldri statuser, selvom de irriterer meg så til de grader, men igår kveld kunne eg ikke dy meg. Eg blir helt dårlig og kvalm av hvordan noen mennesker oppfører seg, hvor liten tankeprosessen er før den når ut til andre mennesker. En ting er at du i farten ikke tenkte over hva du skrev, men selvom det ikke er unnskyldt, er det menneskene som liker dette etterpå eg blir mest kvalm av. Hvem er da dere til å si noe som helst om personen som stod der? Hva vet dere egentlig om grunnlaget for at han eller henne står der i det hele tatt?

Kommentaren min lød som følger; "Det er få ting som irriterer meg nok til å kommentere, men tenk over det. Dere med søte glade småbarn hengende rundt halsen på dere på profilbildene deres. Kanskje er det deres datter eller sønn som en gang velger å hoppe fra en bro. Eg tipper dere ikke står på sidelinjen og heier like mye da." I håp om at vedkommende kanskje tenkte over det en gang til og såg hvor uheldig den uttalelsen var, var reaksjonen min ganske mild til å begynne med. Facebook notificationene plinget vilt, i hytt og gevær, en av de var svar på kommentaren. Alt håp var ute for at vedkommende hadde tenkt to ganger. Eg ble bare mer og mer oppgitt, sintere og sintere. Hvordan i all verden kan man ha så liten omtanke for den det gjelder og deres nærmeste? Engelskmannen forlot leiligheten og gikk i butikken istedet, redd for at Hanne Eyjafjallajökull skulle bryte ut.

Svaret eg fikk sjokkerte meg. Problemet var no at de hadde sløst bort 2 timer av livene til andre folk fordi personen ikke hoppet. Burde man ikke være glad for at vedkommende ikke hoppet? Det mener no hvertfall eg, man burde være glad for at vedkommende enda er i live på lik linje med at man er glad når kreftpasienter nok en gang kommer seg ut fra sykehus og hjem igjen etter at livet har sett ut til å skulle ta slutt for dem. For hva er vel egentlig forskjellen? Det er da syke mennesker begge to? Både den mentalt syke og kreftpasienten. Er det virkelig slik i dagens samfunn at man skiller hvilke sykdommer som er verdt å behandle? Er ikke alle mennesker like mye verdt, og like verdt å redde fra sykdommene sine? Ønsker man at alle kreftpasienter som har fått dødsdommen bare skal skyndte seg å dø slik at man kan komme igang med behandling på resten av pasientene som står på venteliste i dette landet?

Videre står det at det er synd for de egoistene som faktisk lykkes i å ta livet sitt, men at de bare gjør det og blir ferdig med det. Personen på broen den kvelden stod der i timesvis for oppmerksomhetens skyld. Helt ærlig vet eg ikke hva man skal si til slikt, eg blir målløs. Eg vet hvertfall at i mine øyne er det langt fra personen på broen som er egoisten i dette tilfellet. Personen som bare hoppa og ble ferdig med det, har antageligvis vært den personen som stod på broa, som du irriterer deg sånn over, sikkert 15 ganger allerede, det irriterende oppmerksomhetssyke mennesket. Når du selv sier at du ikke søker oppmerksomhet ved å poste denne statusen blir jo det som forfattere som gir ut bøker og sier at de ikke vil at noen hverken kjøper eller leser de.

"Eg håper du aldri finner deg i en situasjon der du har dette problemet så nært på deg at du faktisk må ta stilling til det. Enten det er deg selv eller noen du er glad i. Om det skulle skje, så håper eg de fleste kan avse 2 timer for å redde et liv fremfor å søke oppmerksomhet på Facebook for hvor forferdelig kø det skaper. En ting er hva du tenker, du skal få tenke hva du vil, men å poste det på Facebook er jo å søke litt oppmerksomhet det også? Og ikke minst veldig risikofylt da du aldri kan være helt sikker på hvem disse menneskene er." Kanskje det til og med hadde vært hans egne familiemedlemmer eller en venn som stod der. Bare tanken på å heie frem personen til å hoppe i seg selv gjør meg kvalm, og enda verre må det være for vedkommende å komme hjem til en søsters eller brors tomme rom for resten av livet.

En mann kommenterte igår natt at han håpet at vedkommende fikk møte noen som var i en situasjon der de føler at døden er eneste utvei. NEI! Måtte Gud forby at disse to typene av mennesker møtes, i forsøk på å skåne personen som ikke ønsker å leve lengre. Eg kan konstatere her og no at det ville ikke utgjort store forskjellen. Vedkommende som skrev denne statusen har allerede møtt et menneske i denne situasjonen. Det var nettopp i denne situasjonen eg befant meg selv da vi møttes første gang. Hadde han da fortalt meg at eg ikke var verdt to timer av livet hans, kan eg garantere at det hadde ikke gjort meg noe godt.

Svaret han fikk på sin kommentar var at han syns folk med selvmordstanker var egoister og aldri tenkte på andre folk. Dette må være av det mest vettige som kom fra den enden. En person som er så langt nede og ser så mørkt på livet at de ikke ser en annen utvei enn å ende det er ikke i stand til å tenke på andre i en slik situasjon. De er stort sett ikke i stand til å føle noe som helst, om det føles noe i det hele tatt, er det en uendelig smerte og håpløshet. Mentale lidelser er ufattelig vanskelig å håndtere da man vet så lite om dem. Et selvmordsforsøk kan være så mangt, både sympton på tilbakefall i en fungerende behandling, feilbehandlig, eller ingen behandling i det hele tatt. Det er mye likhetstrekk når det kommer til behandling av kreftpasienter, tro det eller ei. Ber man en kreftpasient bare gå å dø om de blir veldig dårlig av cellegiftkuren de akkurat starta på? Nei, man gir de omsorg, medfølelse og kjærlighet. Sier man "Nei, no får det være nok, denne gangen får du dø" når kreften kommer tilbake etter at personen har vært frisk i et helt år? Nei, man syns verden er så urettferdig som den aldri før har vært og man deler sorgen. Hva med personen rammet av kreft som vegrer seg for å gå til legen og få sin diagnose? Man har en enorm forståelse for hvor vanskelig situasjonen er for denne personen og redselen de lever med. Eg spør igjen, hva er forskjellen på oss?

Man velger ikke hvilken sykdommer man får, man kan trigge dem frem, men man velger dem ikke. Eg valgte ikke å bli mentalt syk, det gjorde ikke personen på broen igår kveld heller. Å leve et liv innebærer så mangt. Man lever det ikke aleine, man lever det sammen. Livene våre påvirkes enormt av alt rundt oss, både i form av mennesker, steder og hendelser. Om du tenker over det er det igrunn veldig lite du velger helt selv i livet ditt. Du velger å gå til butikken for å kjøpe godteri, men du velger ikke om du blir påkjørt på veien, nekta å bli ekspedert, eller forgifta av godteriet. På lik linje valgte ikke eg, eller vedkommende på broen igår, alle hendelsene i livene våre som fikk oss til å tenke som vi gjorde til slutt. Mannen som røyka som en skorstein og endte opp med lungekreft er det synd i. Hvor er vår sympati og forståelse?

Det at det er så lite omtanke og omsorg for andre mennesker der ute gjør at eg med glede skulle brukt langt over 2 timer på å fullføre selvmordet mitt, om eg noen gang ikke skulle takle verden mer. Om det kommer til et punkt hvor eg er så lite verdt at ikke folk kan avse to timer av livene sine for meg, ja, da håper eg at eg har guts nok til å gjennomføre det for da vil eg ikke tilbake til denne verden.

 

#selvmord #helse #hjelp #helsenorge #depresjon #tanker #følelser #hverdag

9 kommentarer

mamsi

01.09.2015 kl.21:41

Glad i deg <3

Alenemammatil2

01.09.2015 kl.22:33

Fantastisk bra skrevet. Blir helt oppgitt her jeg sitter og leser dette. At folk kan ha så lite i topplokket er for meg uforståelig. Av og til lurer jeg på hva som har skjedd med verden og hvordan det kommer til å ende.

Jeg har selv mistet begge foreldrene mine i selvmord, det Gjør vondt langt inn i hjerteroten og lese hva folk mener og sier om folk som tar/prøver å ta selvmord. Mine foreldre var absolutt ikke egoistiske i det hele tatt.

Im

01.09.2015 kl.22:49

Du skriver utruleg bra. Eg har faktisk vært en av de personene som har stått på utsiden av broen og laget kø og fått folk til å krasje på broen fordi de får sjokk at noen har det så vondt at de bare vil dø.

Når eg ser tilbake på alle gangene eg var på nippet til å hoppe og ble dratt over rekkverket enten av politi,ambulansepersonell eller folk som hadde stoppa, så er eg glad for at de berga livet mitt. Eg er glad for at folk brukte 2t på meg ofte meir for at eg skulle få det bedre. I dag kan eg endelig seie at eg har det bra og er frisk. I dag er det snart 1år siden min siste tvangsinnleggelse og eg håper det er den siste..

Malin Dyrrdal

01.09.2015 kl.23:44

http://myaloevera.no/malindyrrdal/nb/start/

Gunhild

01.09.2015 kl.23:46

Bra og ærlig innlegg til ettertanke

Lisbeth

02.09.2015 kl.02:24

Flott skrevet Hanne! Det er saa mange som ikkje tenker seg om, verken for dei snakker eller skriver.. Veldig trist at enkelte sitter med slike holdninger....

Anonym

02.09.2015 kl.17:56

Takk for innlegget!

Vestfrøken

02.09.2015 kl.19:45

Så bra innlegg! Jeg er helt enig i det du skriver! Det er utrolig trist at folk ikke tenker lenger enn dette.. Og at de i det hele tatt skriver noe slikt på facebook?! Jeg synes kommentaren din til facebookinnlegget var bra skrevet. Det hadde nok vært en annen låt om det gjaldt noen av deres egne.. :/ At folk folk synest synd på seg selv om det må vente litt, enten grunnen er et selvmordforsøk eller at det har vært en alvorlig bilulykke, sier vel bare litt om de personenes evne til å tenke litt utenfor seg selv og sitt eget velvære..

Hanne

05.09.2015 kl.00:53

mamsi: Glad i deg også <3 MASSE!

Alenemammatil2: Tusen takk. Eg prøver å ikke tenke på verdens fremtid, det gjør meg bare trist. Leit å høre om foreldrene dine. Det finnes altfor liten forståelse i denne verden.

Im: Huff. Eg håper også at det er den siste, og at du har det fint no og at livet blomstrer på skikkelig vis!

Gunhild: Takker og bukker! Hjerte.

Lisbeth: Tusen takk. Ja, man blir så enormt oppgitt av mennesker som tror deres meninger er de eneste som er riktige. Spesielt når de går på bekostning av andre mennesker.

Anonym: Og takk til deg som tok deg bryet å lese!

Vestfrøken: Tusen takk. Det er veldig trist. Det er veldig trist å se at det finnes mennesker med så ekstremt lite omtanke for andre. At den første tanken som slår en er at det er irriterende å sitte i kø, fremfor tanken at det kanskje er en av dine egne som står der, gjør meg rimelig kvalm, rett og slett.

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits