15 for livet.

"Hei, tante!" lød starten på morgenen. Syke besøker syke, min niese var blitt henta på skolen av pappa og skulle være hos oss. Skrøpelig som eg var fikk eg til slutt kavet meg ut av senga, med en hoste som gjør meg til en gammel pensjonert gruvearbeider med kols for tiden. Når formen ikke er helt på topp, er det veldig greit å ha en engelsk klovn tilgjengelig.

Sykt barn henta hjem igjen og engelskmannen dro for å hente mamma hjem igjen. Eg satt meg ned og redigerte litt bilder fra helga. Bytta rundt på hoder og reduserte promillen, hvertfall digitalt. Lørdag var eg på fest med gamle klassekamerater fra ungdomsskolen. En tid eg ikke i min villeste fantasi ville trodd at eg skulle gå frivillig tilbake til!

Eg har en mormor som gjør skilligsbolle take-away så mamma og eg kjørte og henta boller etter middag. Siden eg ikke hadde vært ute av huset på nesten to dager hadde snuten sikkert godt av litt frisk luft.

Vel hjemme igjen slang vi bollene til tining i ovnen og rådførte oss med Siri hva vi skulle gjøre med min bakterielle kropp. Mormor og onkel Olav mente at en legesjekk ikke hadde vært så dumt, samme sa mamma og engelskmannen tidligere, men eg er ikke av typen som ikke dobbeltsjekker råd så eg ville ha Siri sin mening om saken også. Siri sa ikke mye, men ga meg en liste over legesentre og legetjenester i nærheten. Mamma maste på at eg skulle ringe og på spøk sa eg at eg skulle høre med Siri om ho kunne skaffe meg en legetime. "Du må lære deg å ta vare på deg selv". Hva skal det bety, spør eg. Min beste venn ble min verste fiende iløpet av et halvt sekund.

Eg gikk ned på badet og ble bare værende der for å roe meg ned litt. Orka ikke trynet på noen. Mamma kom ned og sa at bollene var klare og spurte om eg ville ha. Eg svarte at eg ikke ville ha akkurat no. "Er du sur på meg?" Gadd ikke svare engang. Nei, eg er ikke sur på deg, men du trykka antageligvis på den mest sensitive knappen eg har for øyeblikket. Det er min egen fortvilelse over hvor jævla hjelpeløs eg er som gjør vondt, og der står du og trykker det enda lengre inn i trynet på meg. Det er min ubrukelige tilstedeværelse som gjør vondt. Det er min godhet som gjør vondt, eg velger å ha det vondt selv fremfor å se andre ha det vondt. Mye av min ubrukelighet i livet kommer av at eg legger mer energi ned i alle andre slik at livene deres blir brukbare og går videre, selvom det går på bekostning av mitt eget i de aller fleste tilfeller. Og med all den informasjonen mamma sitter på, presterer ho å si at eg må lære å ta vare på meg selv. Vel, når du lærer engelskmannen å være litt mindre avhengig av meg og min tilstedeværelse så kanskje eg får både tid og lyst igjen til å ta vare på meg selv for en gang skyld. Per dagsdato vies livet mitt til en annen sitt liv. Ingenting er på mine egne premisser. Eg er litt som en pingvin, har man først levert den perfekte stein til sin make så sitter man fint i det.

Mamma, pappa og engelskmannen kom etter tur ned og prøvde å få kontakt. Eg var ikke interessert i å snakke med noen, hadde mer enn nok med å holde styr på meg selv. Gråt ikke heller, bare når de kom ned. Det ble mer slitsomt enn situasjonen i seg selv som oppstod tidligere, det ble bare en plage. Ble mer og mer stresset jo mer de maste. Eg kunne høre de samme ekle diskusjonene som da eg var 15. "Skal vi slå inn døra?" "Eg hører ingenting der innenfra", osv. Eg blir mer og mer sliten av alt som foregår rundt meg og gråter bare mer og mer, ustanselig no. Samtidig vet eg ikke helt hvorfor eg gråt, da det hele noen sekunder innimellom ikke brydde meg. Eg var likegyldig. Er det noe eg har lært av å leve under de forholdene eg gjør sammen med engelskmannen, er det å gi faen. Problemet er at eg har brukt opp alle følelsene av å bry seg, det er tomt, ikke noe igjen til hverken meg selv eller de eg ønsker skulle hatt en liten dose, og no gir eg faen i absolutt alt.

Eg hører enda den uendelige knotinga med nøkler i låst dør. Tror ikke det finnes en lyd i hele verden som tar meg mer tilbake til tenåringsdagene enn den. Rasling av nøkler som møtes i nøkkelhullet hvor intensiteten på raslingen bare blir kraftigere og kraftigere jo mer panikken øker i mamma og pappa. Ønsket om å få være i fred uten forstyrring er et ønske som enda ikke er særlig populært her i huset tydeligvis. Det siste engelskmannen ba om før han gikk opp igjen siste gangen var en melding hvis eg bare ville være ifred, og dette fikk han. Eg var til og med så generøs at han fikk to. Men som vanlig, er han ikke like oppmerksom når det plinges inn på telefonen hans fra meg som det han er når andre søker hans oppmerksomhet, enten det er jobb, unger eller hva enn annet det måtte være.

Så da ble døren brutt opp da. Eg kunne ikke annet enn å skyve engelskmannen vekk når han kom inn og prøvde å klemme meg. Altså, når eg har laget en barriere til min nærhet med en låst dør, hva får han til å tro at det plutselig er greit å tråkke over den bare fordi døra fysisk er åpen? Eg fulgte jo mine instrukser på at om eg sendte en melding, så skulle eg få være i fred. I dette øyeblikk var eg bare sint på alle. Alt som har bygget seg opp med Ashley også fikk løpe litt løpsk ikveld. No skal det sies at han skjønte sikkert ikke at eg var sur på han også, men i dette øyeblikk kom all frustrasjon ut, over alt og alle. Pappa kom og satt seg på benken med meg og spurte forsiktig hva som var galt. Eg raste inn på rommet mitt og smalt igjen døra etter meg. Eg hadde så mye frustrasjon i kroppen at eg ikke visste hvordan eg skulle håndtere den. Det gjorde vondt i lunger, ører og bihuler, hele kroppen ville eksplodere.

Ved å alltid bo hos mamma og pappa når eg er hjemme ber eg kanskje om at de aldri helt gir slipp på beskyttelsen av meg. Om de deler mitt syn på det at eg blir voksen så kan eg jo til en viss grad forstå de, da eg noen dager bare ikke kan kunsten å være voksen. Om eg iherdig prøver å la voksenlivet vente, henter det meg inn igjen når eg minst aner det. Voksenlivet er skummelt og lite velkomment hos meg.

Det verste er antageligvis at eg føler meg bestemt over. I situasjoner som dette nektes eg å være voksen og ha et privatliv, all verdighet forsvinner på lik linje som i min ungdom. Eg blir fratatt å være den som bestemmer over livet mitt, eg blir fratatt å være en del av meg selv.
Eg føler en så uendelig smerte og håpløshet no. Følelsesbarometeret mitt strekker seg jo lengre enn til verdens ende, det er uendelig, det er sprengt. Alt er føler, føler eg så altfor mye. Eg blir ikke bare lei meg, eller irritert og sint, det føles som om livet tar slutt. Eg får en indre uro noen ganger som får meg til å få lyst å rasere både meg og alt rundt meg. Engelskmannen spurte meg en gang hva eg ville sammenligne meg med. Stitch! Uten tvil. En liten jævel som ikke greier tilpasse seg livet på jorda, ødelegger alt for seg selv og alt han kommer over, men innerst inne bare vil alle godt.

Eg blir fryktelig lei meg når eg reagerer slik. Eg får mer vondt av at eg gjør mamma vondt, enn at ho gjorde meg vondt. Kanskje hadde eg ikke reagert som eg gjorde hadde eg bare fått fred til å roe meg ned heller. Det gjør så ufattelig vondt å krangle med mamma, det skjer jo aldri. Det er mange herrens år siden vi har hatt en lignende episode. Eg får en ekstrem angst for at ting ikke skal bli det samme. Eg blir redd for at eg skal tenke annerledes om mamma, eller ho om meg. Generelt takler eg enkelte forandringer i livet veldig dårlig, hvertfall når det er emosjonelle forandringer. Det er vanskelig å beskrive smerten eg har og håpløsheten eg føler. Kanskje er det hele bare en enorm redsel for å miste mamma? Mamma er mitt alt og eg elsker mamma over alt i verden. Uten mamma finnes ingen meg. Kanskje det bare er panikken som tok meg for at det mamma og eg deler skal plutselig bli annerledes? Mamma godtar alt, mamma godtar mye dritt. Den det hadde blitt forandra for er jo meg evt. da eg reagerer så ekstremt på enkelte ting. Kanskje det nettopp er dette eg ble redd for, at eg skulle se mamma annerledes etterpå. Innerst inne vet eg at mamma aldri mente noe vondt med det ho sa, ho hadde aldri sagt noe for å såre meg. Aldri. Eg tåler ikke krangler, ikke engang en diskusjon som går litt heftig for seg, eg blir helt dårlig. Det å ha mamma stående over senga mi gråtende, mens eg ber ho om å gå vekk, river hjertet ut av meg. Mitt mindreverdighetskompleks og følelsen av å ha blitt et monster, kanskje det er det som er det vondeste? At eg føler meg så slem og ufin, rett og slett et monster. Livet eg lever, gjør meg til et monster noen ganger føles det som. Til tider er det å være meg en evig kamp. 

Eg kom hjem i anledning reunion, eg skulle bli ungdom igjen for en kveld. Eg ble frarøvet nok en gang gleden av å være 15. Nok en gang vil denne perioden bare forbindes med vonde minner, en tid der det var så jævla vanskelig å være meg at eg ikke engang ønsket å være. 15år gamle Hanne, velkommen tilbake.

 

#ungdom #ungdomsskole #skole #reunion #helse #hverdag #mamma #hjerte #femten #syk #trist #livet

2 kommentarer

Mams

10.09.2015 kl.10:07

Glad I deg. Har alltid vært og vil alltid være 💕

Hanne

11.09.2015 kl.03:41

Mams: Og eg i deg. Selv når du er Snorkfrøken på hi sio av senga no. Hjerte.

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits