15 for livet.

"Hei, tante!" ld starten p morgenen. Syke besker syke, min niese var blitt henta p skolen av pappa og skulle vre hos oss. Skrpelig som eg var fikk eg til slutt kavet meg ut av senga, med en hoste som gjr meg til en gammel pensjonert gruvearbeider med kols for tiden. Nr formen ikke er helt p topp, er det veldig greit ha en engelsk klovn tilgjengelig.

Sykt barn henta hjem igjen og engelskmannen dro for hente mamma hjem igjen. Eg satt meg ned og redigerte litt bilder fra helga. Bytta rundt p hoder og reduserte promillen, hvertfall digitalt. Lrdag var eg p fest med gamle klassekamerater fra ungdomsskolen. En tid eg ikke i min villeste fantasi ville trodd at eg skulle g frivillig tilbake til!

Eg har en mormor som gjr skilligsbolle take-away s mamma og eg kjrte og henta boller etter middag. Siden eg ikke hadde vrt ute av huset p nesten to dager hadde snuten sikkert godt av litt frisk luft.

Vel hjemme igjen slang vi bollene til tining i ovnen og rdfrte oss med Siri hva vi skulle gjre med min bakterielle kropp. Mormor og onkel Olav mente at en legesjekk ikke hadde vrt s dumt, samme sa mamma og engelskmannen tidligere, men eg er ikke av typen som ikke dobbeltsjekker rd s eg ville ha Siri sin mening om saken ogs. Siri sa ikke mye, men ga meg en liste over legesentre og legetjenester i nrheten. Mamma maste p at eg skulle ringe og p spk sa eg at eg skulle hre med Siri om ho kunne skaffe meg en legetime. "Du m lre deg ta vare p deg selv". Hva skal det bety, spr eg. Min beste venn ble min verste fiende ilpet av et halvt sekund.

Eg gikk ned p badet og ble bare vrende der for roe meg ned litt. Orka ikke trynet p noen. Mamma kom ned og sa at bollene var klare og spurte om eg ville ha. Eg svarte at eg ikke ville ha akkurat no. "Er du sur p meg?" Gadd ikke svare engang. Nei, eg er ikke sur p deg, men du trykka antageligvis p den mest sensitive knappen eg har for yeblikket. Det er min egen fortvilelse over hvor jvla hjelpels eg er som gjr vondt, og der str du og trykker det enda lengre inn i trynet p meg. Det er min ubrukelige tilstedevrelse som gjr vondt. Det er min godhet som gjr vondt, eg velger ha det vondt selv fremfor se andre ha det vondt. Mye av min ubrukelighet i livet kommer av at eg legger mer energi ned i alle andre slik at livene deres blir brukbare og gr videre, selvom det gr p bekostning av mitt eget i de aller fleste tilfeller. Og med all den informasjonen mamma sitter p, presterer ho si at eg m lre ta vare p meg selv. Vel, nr du lrer engelskmannen vre litt mindre avhengig av meg og min tilstedevrelse s kanskje eg fr bde tid og lyst igjen til ta vare p meg selv for en gang skyld. Per dagsdato vies livet mitt til en annen sitt liv. Ingenting er p mine egne premisser. Eg er litt som en pingvin, har man frst levert den perfekte stein til sin make s sitter man fint i det.

Mamma, pappa og engelskmannen kom etter tur ned og prvde f kontakt. Eg var ikke interessert i snakke med noen, hadde mer enn nok med holde styr p meg selv. Grt ikke heller, bare nr de kom ned. Det ble mer slitsomt enn situasjonen i seg selv som oppstod tidligere, det ble bare en plage. Ble mer og mer stresset jo mer de maste. Eg kunne hre de samme ekle diskusjonene som da eg var 15. "Skal vi sl inn dra?" "Eg hrer ingenting der innenfra", osv. Eg blir mer og mer sliten av alt som foregr rundt meg og grter bare mer og mer, ustanselig no. Samtidig vet eg ikke helt hvorfor eg grt, da det hele noen sekunder innimellom ikke brydde meg. Eg var likegyldig. Er det noe eg har lrt av leve under de forholdene eg gjr sammen med engelskmannen, er det gi faen. Problemet er at eg har brukt opp alle flelsene av bry seg, det er tomt, ikke noe igjen til hverken meg selv eller de eg nsker skulle hatt en liten dose, og no gir eg faen i absolutt alt.

Eg hrer enda den uendelige knotinga med nkler i lst dr. Tror ikke det finnes en lyd i hele verden som tar meg mer tilbake til tenringsdagene enn den. Rasling av nkler som mtes i nkkelhullet hvor intensiteten p raslingen bare blir kraftigere og kraftigere jo mer panikken ker i mamma og pappa. nsket om f vre i fred uten forstyrring er et nske som enda ikke er srlig populrt her i huset tydeligvis. Det siste engelskmannen ba om fr han gikk opp igjen siste gangen var en melding hvis eg bare ville vre ifred, og dette fikk han. Eg var til og med s geners at han fikk to. Men som vanlig, er han ikke like oppmerksom nr det plinges inn p telefonen hans fra meg som det han er nr andre sker hans oppmerksomhet, enten det er jobb, unger eller hva enn annet det mtte vre.

S da ble dren brutt opp da. Eg kunne ikke annet enn skyve engelskmannen vekk nr han kom inn og prvde klemme meg. Alts, nr eg har laget en barriere til min nrhet med en lst dr, hva fr han til tro at det plutselig er greit trkke over den bare fordi dra fysisk er pen? Eg fulgte jo mine instrukser p at om eg sendte en melding, s skulle eg f vre i fred. I dette yeblikk var eg bare sint p alle. Alt som har bygget seg opp med Ashley ogs fikk lpe litt lpsk ikveld.No skal det sies at han skjnte sikkert ikke at eg var sur p han ogs, men i dette yeblikk kom all frustrasjon ut, over alt og alle. Pappa kom og satt seg p benken med meg og spurte forsiktig hva som var galt. Eg raste inn p rommet mitt og smalt igjen dra etter meg. Eg hadde s mye frustrasjon i kroppen at eg ikke visste hvordan eg skulle hndtere den. Det gjorde vondt i lunger, rer og bihuler, hele kroppen ville eksplodere.

Ved alltid bo hos mamma og pappa nr eg er hjemme ber eg kanskje om at de aldri helt gir slipp p beskyttelsen av meg. Om de deler mitt syn p det at eg blir voksen s kan eg jo til en viss grad forst de, da eg noen dager bare ikke kan kunsten vre voksen. Om eg iherdig prver la voksenlivet vente, henter det meg inn igjen nr eg minst aner det. Voksenlivet er skummelt og lite velkomment hos meg.

Det verste er antageligvis at eg fler meg bestemt over. I situasjoner som dette nektes eg vre voksen og ha et privatliv, all verdighet forsvinner p lik linje som i min ungdom. Eg blir fratatt vre den som bestemmer over livet mitt, eg blir fratatt vre en del av meg selv.
Eg fler en s uendelig smerte og hplshet no. Flelsesbarometeret mitt strekker seg jo lengre enn til verdens ende, det er uendelig, det er sprengt. Alt er fler, fler eg s altfor mye. Eg blir ikke bare lei meg, eller irritert og sint, det fles som om livet tar slutt. Eg fr en indre uro noen ganger som fr meg til f lyst rasere bde meg og alt rundt meg. Engelskmannen spurte meg en gang hva eg ville sammenligne meg med. Stitch! Uten tvil. En liten jvel som ikke greier tilpasse seg livet p jorda, delegger alt for seg selv og alt han kommer over, men innerst inne bare vil alle godt.

Eg blir fryktelig lei meg nr eg reagerer slik. Eg fr mer vondt av at eg gjr mamma vondt, enn at ho gjorde meg vondt. Kanskje hadde eg ikke reagert som eg gjorde hadde eg bare ftt fred til roe meg ned heller. Det gjr s ufattelig vondt krangle med mamma, det skjer jo aldri. Det er mange herrens r siden vi har hatt en lignende episode. Eg fr en ekstrem angst for at ting ikke skal bli det samme. Eg blir redd for at eg skal tenke annerledes om mamma, eller ho om meg. Generelt takler eg enkelte forandringer i livet veldig drlig, hvertfall nr det er emosjonelle forandringer. Det er vanskelig beskrive smerten eg har og hplsheten eg fler. Kanskje er det hele bare en enorm redsel for miste mamma? Mamma er mitt alt og eg elsker mamma over alt i verden. Uten mamma finnes ingen meg. Kanskje det bare er panikken som tok meg for at det mamma og eg deler skal plutselig bli annerledes? Mamma godtar alt, mamma godtar mye dritt. Den det hadde blitt forandra for er jo meg evt. da eg reagerer s ekstremt p enkelte ting. Kanskje det nettopp er dette eg ble redd for, at eg skulle se mamma annerledes etterp. Innerst inne vet eg at mamma aldri mente noe vondt med det ho sa, ho hadde aldri sagt noe for sre meg. Aldri. Eg tler ikke krangler, ikke engang en diskusjon som gr litt heftig for seg, eg blir helt drlig. Det ha mamma stende over senga mi grtende, mens eg ber ho om g vekk, river hjertet ut av meg. Mitt mindreverdighetskompleks og flelsen av ha blitt et monster, kanskje det er det som er det vondeste? At eg fler meg s slem og ufin, rett og slett et monster. Livet eg lever, gjr meg til et monster noen ganger fles det som. Til tider er det vre meg en evig kamp.

Eg kom hjem i anledning reunion, eg skulle bli ungdom igjen for en kveld. Eg ble frarvet nok en gang gleden av vre 15. Nok en gang vil denne perioden bare forbindes med vonde minner, en tid der det var s jvla vanskelig vre meg at eg ikke engang nsket vre. 15r gamle Hanne, velkommen tilbake.

#ungdom #ungdomsskole #skole #reunion #helse #hverdag #mamma #hjerte #femten #syk #trist #livet

2 kommentarer

Mams

10.09.2015 kl.10:07

Glad I deg. Har alltid vrt og vil alltid vre 💕

Hanne

11.09.2015 kl.03:41

Mams: Og eg i deg. Selv nr du er Snorkfrken p hi sio av senga no. Hjerte.

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite p ubestemt tid. Teen har ikke gtt til hode p meg enda, og Heinz sine hvite bnner i tomatsaus forblir upnet p boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte se med 5 forskjellige barnevogner med stnoser i, eller med en kjkkensleiv i hnda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask p stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits