To nordmenn og en brite gikk inn på en restaurant.

4. november. Dagen starta superdårlig og i en fornøyelsespark. Eg satte meg i frontsetet av berg-og-dal banens første tur for dagen og ble værende på den i timesvis. Eg våkna kjempeforvirra da eg tydeligvis sovna kvelden før uten å faktisk ha lagt meg ned for å prøve å sove. Eg sovna mens engelskmannen strøk meg på ryggen. Noe er galt med meg, eg sovna før midnatt og i tillegg mista eg dyrebare minutter med kos ved å sovne. Ikke fikk eg pussa tenna heller, men det er vel heller verst for engelskmannen som måtte våkne til en drage ved sin side da morgenen kom.

Eg har selvdiagnotisert meg med sommnifobia, frykt for å sovne. Selv syns eg ikke dette er en frykt som er spesielt merkelig å ha, vi er da alle redd for å dø. Ja, eg tenker at det å sove er å dø, men bare for en kort tid, eller for evig for alt eg vet. For man vet jo aldri om man våkner opp igjen, gjør man vel?

Engelskmannen hadde avtalt å møte en kollega, som også er min tidligere fotolærer, for middag. Det passa så sjukt dårlig den dagen. Hele kroppen var fylt av angst fra eg stod opp og litt seinere på dagen begynte eg og gråte hemningsløst. Brystet brant og ble smertefullt, antageligvis smerter ved å holde igjen. Orka ingenting den dagen og bare tanken på å bevege seg utenfor døra fikk meg til å ville grave et hull i gulvet og hoppe ned i det.  Eg var superskuffa og irritert på engelskmannen, orka han ikke, selvom han ikke var i nærheten av meg. Jo flere timer han var borte, jo mer irritert ble eg faktisk. Han var og kjørte en venninne, som irriterte meg like mye, hjem fra sykehuset. Eg var i generelt dårlig humør den dagen og absolutt alt irriterte meg.

Da engelskmannen kom hjem prata han i ett sett, han gjør det noen ganger når humøret mitt er ræva og han antageligvis ikke vet hva annet han skal gjøre. Eg sa det rett som det var at han snakka for mye. Eg hadde egentlig bestemt meg mange timer i forveien at eg ikke skulle dra. Eg orket bare ikke. På mystisk vis fikk eg meg selv til å dra og tro det eller ei, det ble bedre enn forventa. Det påklistra smilet ble etterhvert mitt eget.

Biffen på Hawksmoore kan få selv en vegetarianer i bedre humør, men det kan en blond langhåra mann fra Kråkerøy i Østfold også. Isidor er en fin mann, veldig fin mann, selvom han spiser rå biff. Av natur, en gladlaks og humørspreder. Han fikk meg litt gladere, slik at eg huska hvilken fin mann engelskmannen også er. Takk for en fin kveld.

#london #england #hverdag #livet

Én kommentar

mamsi

13.11.2015 kl.10:39

Tre smilende mennesker <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits