I said yes!

Mitt forrige innlegg var om familietrøbbel, det er jammen meg dette innlegget også. Det skaper noe trøbbel når man er i et forhold med en brite og en annen brite spør om din hånd, spesielt når den andre briten er Hugh Grant. Ja, du hørte riktig, Hugh Grant spurte om å få bli min mann! Eg sa ja før han fikk fullført setningen sin. No er eg altså i et forhold/samboer med én engelskmann og forlovet med en annen. Facebookstatusen min har nå blitt oppdatert til "It's complicated".

For første gang i livet mitt skjønner eg "kjærlighet ved første blikk" klisjéen. Eg var på jobb, fullt opptatt med å bysse en liten 4 måneder gammel baby da hendelsen inntraff. Ut av intet kom det trillende en barnevogn i full fart mot Mr. Grant og han måtte stoppe den for ikke å bli kjørt ned. Da han løfta blikket, traff det mitt blikk. Det var da eksplosjonen skjedde, det var som the big bang. Han smilte til meg og eg sa ja, deretter smilte eg tilbake. Ettersom eg har forstått, etter å ha bodd i England i 3.5 år no, er det på den måten et frieri skjer her til lands. Man kan fri på normalt vis slik som vi gjør i Norge også, men det er ikke like sannsynlig å få et vellykket ekteskap. Det beste er å si ja ved første anledning du har, uten å nøle. Som dame kan man alltid komme seg ut av et forhold her i England om man sa ja til feil person, det er verre for mannen. Sett ringen på fingeren hans mens du ennå kan!

Eg var i lykkerus etterpå, ble høyere og høyere for hvert minutt som passerte. Så høy at da eg gikk inn på Westminster undergrunnsstasjon, på vei til jobb nummer 2 for dagen, holdt eg på å gå i bakken. Øynene mine skulle ha det til at eg hadde 3 Oysterkort i hånda og da eg ikke visste hvilket av de eg kunne validere reisen min med, måtte eg la hendene ta nakkens jobb og holde hodet mitt. Svetten rant og kroppen min holdt en temperatur som ikke var særlig behagelig. I fare for å plante trynet i gulvet på en skitten undergrunnsvogn, stoppa ferden min der, eg måtte bare snu og dra hjem. Frieriet ble for mye for meg, rett og slett, eg har ikke tenkt på annet hele helga. Det slo meg slik ut, at eg igår kveld sovnet med drumsticks i munnen, fullt påkledd og stod ikke opp før i 4 tida i ettermiddag.

Vi kommer ikke til å feire jul sammen i år, da forlovelsen skjedde så nærme jul. Eg har allerede flettet misteltein inn i håret mitt og eg kommer til å ankomme London Heathrow Airport til en forandring, istedenfor Gatwick Airport som eg vanligvis velger å fly til, når eg drar tilbake til England etter jul. For de av dere som ikke skjønner flyplassvalget mitt, må eg pent be dere om å se filmen Love Actually, der min kommende mann har en av hovedrollene. Når han har et deprimerende syn på verden tenker han alltid på ankomsthallen på Heathrow, hvor kjærlighet utspiller seg på sitt vakreste. Nettopp derfor velger eg å ankomme kjærlighetens flyplass på nyåret og ser frem til et like varmt og gledelig gjensyn med han, som det han beskriver i filmen. Endelig har eg funnet drømmemannen, han er perfekt og eg er så lykkelig!


Foto: 1. Privat arkiv, forlovelsesbilde.
          2. Privat arkiv, med privattimer i Photoshop.

Helt valgfritt hvilken fotobeskrivelse du velger.

 

#hverdag #livet #film #skuespiller #hughgrant #kjendis #forlovelse #blogg

Én kommentar

mamsi

15.12.2015 kl.07:40

Du skriver godt :-)

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits