Å komme først, er best.

Igår feiret eg jul sammen med familien min, uten engelskmannen. Idag feiret han med familien sin, uten meg. I forveien av julekvelden hadde eg gruet meg mye, det er jo en kjent sak at eg ikke liker juletiden. Av oss to var det nok engelskmannen som var mest emosjonell igår, for min del gikk det egentlig overraskende bra. Idag er det min tur, idag er det eg som er emosjonell og får svi. For min del var det verre å være den som ikke var tilstede et sted, enn å være den som savner en selv. Spesielt når man føler at man ikke var savnet. Med andre ord; å komme først, er best. Det var desidert best for meg å feire julaften en dag før de. Eg har følt på dette lenge og gang på gang får eg bekreftelser på at eg er som luft i dette forholdet. Det var nettopp derfor vi i år ble enige om å feire på hver vår kant, til og med i hvert vårt land. Det å si at vi ble enige er vel ikke helt riktig, eg beordret det. Først og fremst syns eg det var helt idiotisk å skulle begynne en diskusjon om juleferien, hvem som skulle ha barna til hvilke tider, bare en måned før jul når situasjonen vår har vært, og enda er, så komplisert som det den er. Vi har gått i dragelære i nesten 3 år no og vi snakker enda ikke dragespråket. Gang på gang har ferier blitt endra på, ødelagt eller aldri endt opp med å skje. Hotellbookinger, flybilletter og andre ferieutgifter har blitt kastet i bosset. Eg maktet ikke den kampen i år igjen.

Eg orket ikke en reprise av jula ifjor hvor eg ble trillet hjem i rullestol. Formen var så skral både psykisk og fysisk at ingenting fungerte i kroppen min lengre. Eg fikk et sammenbrudd uten like og skrotten kortslutta. Eg ble lammet i nedre del av kroppen og kunne ikke gå på 9 dager. En 90 åring med brukket lårhals går bedre enn eg gjorde, selv 5 minutter etter bruddet. Eg ble sittende fast i England og fikk ikke dratt hjem da eg egentlig skulle. Eg var så langt nede at eg hadde gitt opp meg selv, eg hadde gitt opp livet, rett og slett. Dagene var fylt med smerte i alle former den kan komme i, søvn og håpløshet. Sjansen for at eg ble værende der hele jula var ganske stor, men heldigvis kom eg meg på mirakuløst vis hjem. Sykesøster Mamma kom til unnsetning. Slik julen min ble ifjor, unner eg ingen. Selv ikke den eg unner minst her i livet.

No sitter eg her med en katt halvveis bretta over tastaturet, ekte håndvarmer. Egentlig burde eg legge meg da klokken har passert godt over 5, men noe får meg bare ikke til å gjøre det. Eg er tiltaksløs og føler hverken for å sove eller og være våken. Eg drifter inn og ut av en slags likegyldighetsboble. I det ene øyeblikket orker eg ikke være tilstede, i det andre er det noenlunde levbart. Da eg dro fra England vrengtes hele kroppen i uvelhet. Eg var trist, fortvilet og kjente på en endeløs håpløsthet. Det å aldri kunne bestemme over sitt eget liv er vanskelig. Der stod vi på Gatwick, klemma hverandre ihjel mens eg tørket tårer og snørr i den nyvaska skjorta til engelskmannen. Det knøt seg i brystet på meg, eg hulket mens eg gikk mot sikkerhetskontrollen og vinket til eg ikke kunne se noe av den gule jakken til engelskmannen mer. Eg greide ikke styre meg, greide ikke holde tankene og følelsene i sjakk. Ermene på genseren var dyvåte av tårer idet eg hadde kommet gjennom sikkhetskontrollen. Alt føltes så urettferdig og det er slik det føles no også. Det var som om kjærligheten ble lagt flat og forsvant, akkurat slik eg hadde forestilt meg i forkant.

Eg føler ikke lengre at eg har mer kjærlighet å gi, hverken til han eller noen andre. Eg føler ikke en gang at eg har noe kjærlighet boende i meg. Engelskmannen har gang på gang sagt at han forstår at i år måtte juleferien bli slik den ble og at dette gjorde vi av kjærlighet begge to. Det er feil, vi forstår hverandre ikke lengre, han forstår hvertfall ikke meg. Min grunn for å dra hjem til bondegården på egenhånd er av alt annet enn kjærlighet, det er av ren egoisme. Eg takler ikke min posisjon lengre og eg takler ikke å bli verdsatt så lite, både av mann og barn. Idag sendte eg alle barna en julehilsen da det er idag de feirer i England. Det kom ingen svar idag og det kom ingen julehilsen igår når vi feiret. Ei heller kom det et lite takk for julegaver. Man kan ikke alltid forvente at barn husker slikt, men for det første er de ikke små barn og for det andre har de en voksen med seg. England på sitt beste, eller verste, alt ettersom hvordan du velger å se det. Engelskmannen er ikke alltid like flink selv heller til å være bevisst på at i et par er det to, ikke bare en. Eg orker ikke føle meg som en nummer to hele tiden, som den minst viktige. Eg har ikke mer energi til å kjempe for andre, når det tapper meg for min egen energi døgnet rundt. Eg tok et bevisst valg denne julen for meg selv, ikke for noen andre. Det at feiring på hver vår kant egentlig har fungert bedre enn sammen, sier vel litt om hvordan vi har det som kjærester om dagen. Eg fryktet at det ville bli en bedre situasjon og det viste seg at eg hadde rett.

For hver hendelse som dette brukes det opp en god del kjærlighet som ikke kommer tilbake. Eg vet ikke om eg gleder meg eller gruer meg mest til engelskmannen kommer hit for nyttår. Egentlig føler eg bare at eg er fanget i et forhold eg ikke ønsker å være i. Eg lever en hverdag eg ikke ønsker skal være min lengre. Eg lever et liv som eg ikke lengre syns er verdt å leve. Eg er i live, men eg lever ikke.

 

#hverdag #blogg #jul #helse #forhold #par #2015 #romjul #tanker #følelser #livet

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. No om dagen er eg ofte å se med 5 forskjellige barnevogner med søtnoser i, eller med en kjøkkensleiv i hånda. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits