Bye bye, Mr. Shepherd's pie.

Dagen kom da engelskmannen skulle dra til London igjen.

Vi gjorde som Vamp, stod opp med solå, henta ein ny dag og satt an på gløtt. Selvom klokken var over 9 på morgenen da vi gikk ut døra, føltes det som om vi vandra ute midt på natta.

Vel fremme på busstoppet, fryser vi oss ihjel litt før bussen kommer. For en gang skyld kom han til busstoppet før bussen dro og ikke etter. Det var så kaldt at dampen fra pusten vår lagde snøkrystaller på nesene våre. Det rakk å bli bygget et helt Frozen isslott ut fra nesene våre før bussen til slutt kom.

Dog vi har hatt en miks av fine og vanskelige stunder sammen, var det igrunn bare vanskelig å sende han avgårde til England igjen. Eg ble stående på busstoppet og glane helt til eg ikke kunne se bussen lengre.

Eg kunne såvidt se bussen da den ankom veikrysset. Man kan skimte noen røde lys i morgenmørket.

Da det var så mye fint å se på på veien hjem, frøs hendene mine til is. Hanskene våre hadde vi begge lagt igjen hjemme da vi gikk ut. Det pleier ikke ta meg 5min å låse opp en dør, men med en kropp hvor 68% er frostskadet, kan selv en så enkel oppgave ta sin tid.

Vel hjemme plinga det i tlf. Det var det første livstegnet fra engelskmannen om at han hadde overlevd første busstur og no var kommet seg på buss nummer to av tre.

Da man ser flytrafikken fra huset vårt fant eg ut at eg skulle gå ut på terassen og speide etter engelskmannen når flyet tok av fra Flesland.

Utsikten var dårlig da man ikke ser hele fjellinja og eg ble desverre nødt å gå skikkelig ut på baksiden av huset for å få klaring over hele fjellet.

 

Da eg kom ut såg eg ikke noe fly. Minuttene gikk og ingen fly var å se. Det skulle også lette 3 andre fly rundt samme tid så eg begynte å bli rimelig stressa når det ikke dukka opp. Tenk hvor flaut om eg vinker til feil mann!

 

Teknologien kom til unnsetning og engelskmannen oppdaterte meg langs hele rullebanen slik at eg kunne finne han på himmelen og vinke hadebra.

Endelig fant eg flyet og hoppa og vinka slik at han skulle se meg nede på bondegården.

Det viste seg å være Crow Airlines med avgang CR4208, ikke British Airways.

Brått titta det opp en flymaskin bak fjellet. Denne gangen viste det seg å være den riktige.

Flyet tok en stor u-sving og kom flygende rett over huset vårt. Dette hadde eg avklart med piloten i forveien såklart slik at eg kunne vinke skikkelig hade til engelskmannen.

Flyet fløy rett inn i sola og ble stående som en skinnende stjerne på himmelen i lang tid før det omsider forsvant i horisonten. Det skal han vite, engelskmannen, at det er ikke for hvem som helst eg fryser revehalen av meg, stående i ro ute i en halvtime i -9?C. Det var så kaldt at eg hakket tenner så tenna spruta som fyrverkeri ut av kjeften på meg.

No sitter eg selv i en flymaskin på vei til det store utland. Det kan ikke være så lenge igjen til vi entrer britisk luftrom, vi er på vei nedover og det kjennes ut som om noen har hellt tomatbønner inn i ørene mine.

 

Takk for no Norge, ser deg igjen på fredag!

 

 

#norge #reise #fly #london #england #livet #hverdag #2016 #hjerte

Én kommentar

mamsi

10.01.2016 kl.21:52

:-) fint innlegg :-) Velkommen igjen begge to :-)

Skriv en ny kommentar

Hanne

Hanne

26, Utlandet

Nordmann som vandrer rundt i Londons gater. Brite på ubestemt tid. Teen har ikke gått til hode på meg enda, og Heinz sine hvite bønner i tomatsaus forblir uåpnet på boks. Fotografiapparatet er mitt smykke. Eg har andre smykker også og de lager eg selv under navnet SMED. No om dagen er eg ofte å se med forskjellige barnevogner med søtnoser i også. Hovedsaklig bruker eg mine egne foto/video/tekster, om ikke annet er nevnt. Det betyr klask klask på stumpen og fy fy om innhold brukes uten samtykke.

bloglovin
bloglovin

bloglovin

Vimeo

Kategorier

Arkiv

hits